Fengslende Tom McRae

Endelig klarte Rockefeller-publikumet å holde munn. Og det skulle en helt utrolig konsert til for å klare det. I 90 minutter hadde Tom McRae hele Rockefeller i sin hule hånd, i den beste konserten undertegnede har opplevd på veldig lenge.


Tom McRae / /


Han har nettopp fulgt opp sin suksess-rike debutskive med Just Like Blood som også har fått gode kritikker. Superlativene fra konsertene i Bergen og Stavanger viste også at Tom McRae er inne i en fryktelig god periode i turnéen sin.

Tom McRae gjør ikke så mye ut av seg. Han står der med gitaren, luffer litt rundt og ser ikke ut til å slite livet av seg akkurat. Men å fenge publikumet med sin nærmest magiske røst og sine dyktige medmusikanter klarte han til fulle foran et nesten fullsatt Rockefeller.

Fra han begynte med "You Only Disappear" til han forlot oss etter "I Ain't Scared Of Lightning" var det bare magisk. Denne soloartisten har bare helt utrolig fine låter, og den drakten han presenterte dem igjennom denne søndagen var bare praktfull. Godt hjulpet av celloisten Ian Birch og resten ble opplevelsen maksimal.

Kommunikasjonen med publikum mellom låtene gikk stort sett på én ting, nemlig Tony Blair. Først beklagde han seg av at han i det hele tatt var engelsk, og så oppsummerte han det egentlig ganske greit: Tony Blair is really annoying!. En låt ble også dedikert politikeren, ikke uventet "The Boy With The Bubblegun" med linja "If words could kill, I'd spell out your name".

Låtmessig ble det mye fra begge album, og med to så brilliante album ble det ikke noe fyll heller. Hele konserten var bare en gigantisk opptur, fra nye sterke låter som "Walking 2 Hawaii", "Karaoke Soul" og den praktfulle "Ghost Of A Shark" til de eldre "End Of The World News", "Language Of Fools" og siste låt før ekstranummerne "Hidden Camera Show".

Heldigvis var Tom McRae ikke ferdig ennå, og selv om han kom på i to omganger etter han gikk av første gangen ble det ikke slitsomt. En helt nydelig versjon av "2nd Law" ble ett av høydepunktene når den kom som nest siste låt for kvelden. Helt alene med pianoet, og med sin klokkeklare røst avsluttet han en helt fantastisk konsert som fengslet alle som var innom Rockefellers dører.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tom McRae: The Alphabet Of Hurricanes

(23.02.10) Vi tok i mot Tom McRae med åpne armer på begynnelsen av tiåret. Etter bunnoteringen med "King of Cards" i 2007 er det imidlertid grunn til å være litt mer skeptisk foran 40-åringens femte album.


Tom McRae i storform

(31.10.07) (Bergen/PULS): I et nesten fullsatt konsertlokale innledet Tom McRae høsten i Bergen på en fin måte. Ole Bull Scene er med sin ærverdige utsmykning og gode akustikk som skapt for hans lavmælte melankoli. Stemningen var i taket mellom hver eneste låt, men så fort en ny låt var i gang kunne man nærmest høre en knappenål falle. Artisten Tom McRae har nemlig en karisma og en autoritet som få kan matche.


Selvironisk sørgemesse fra McRae

(03.11.03) (Oslo/PULS): "This is one of the rarest songs I've written. It's not about killing people", sa Tom McRae, og sang "Border Song" fra veldedighetsplata "War Child:Hope".


Stings herlige revansj!

(11.06.01) (Oslo/PULS): Hvilken avslutning Norwegian Wood-festivalen kunne by på! Har "Roxanne" noen gang blitt framført bedre? Vårt repoerterteam så lyset - da mørket senka seg over Frognerbadet. Men vi får ta det i rekkefølge.


Rockscena klar på Norwegian Wood

(22.05.01) Fagjuryen for rockscena på Norwegian Wood-festivalen har plukka ut sju band fra nesten 400 demoer som har blitt sendt inn til festivalen. De sju banda er American Suitcase, Fountainheads, Gus Panser, Woo, The Substitutes, Jamesband og Toadstool. Disse spiller som vanlig i pausene mellom de store banda på hovedscenen.


Tom McRae: Overbeviste

(27.04.01) (Oslo/Puls): Etter å ha debutert med et selvtitulert album som allerede nevnes blant årets beste, var det duket for å få oppleve prestesønnen fra London live. Og foran et meget entusiastisk publikum overbeviste han stort med en intensitet og inderlighet som gav frysninger langt nedover ryggen.


Tom McRae: Tom McRae

(06.03.01) Hvis noen måtte lure på hvorfor akustisk musikk seiler på en populær bølge for tiden, så er det bare å lytte på debutskiva til Tom McRae og dere vil skjønne hvorfor. I en tid hvor man har relanseringer av gamle album signert Nick Drake og hvor slagordet "Quiet Is The New Loud" er betegnende, dukker det altså opp en totalt ukjent fyr som man skulle tro hadde oppfunnet denne sjangeren.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.