Tom McRae: Tom McRae

Hvis noen måtte lure på hvorfor akustisk musikk seiler på en populær bølge for tiden, så er det bare å lytte på debutskiva til Tom McRae og dere vil skjønne hvorfor. I en tid hvor man har relanseringer av gamle album signert Nick Drake og hvor slagordet "Quiet Is The New Loud" er betegnende, dukker det altså opp en totalt ukjent fyr som man skulle tro hadde oppfunnet denne sjangeren.


Nå kan ikke McRae akkurat beskyldes for å kastet seg på denne bølgen selv om likhetene kanskje kan være mange. Det viktigste ved likheten er at han klarer å skape et nydelig, sterkt og stemningsfullt uttrykk som få artister er forunt. Forskjellen er at han bruker litt flere instrumenter og skaper med dette definitivt sin egen identitet, for ikke å si kvalitet.

Skiva kom ut i Storbritannia like før jul hvor den ble møtt av massiv ros fra kritikerne. Som nevnt er det lett å skjønne hvorfor. Gjennom 13 låter tar McRae oss med langt inn i sitt sjelelige dyp hvor melankolien får fullstendig fritt spillerom. Dette via en sjeldent lengselsfull og intens stemme som ville forundret selveste Jeff Buckley, akkompagnert av instrumenter satt sammen slik at det forsterker det melankolske uttrykket.

Som en motvekt til det meningløse beskriver han omverdenen gjennom dystre tekster på slik måte at følelsen av akutt kjærlighetssorg til tider kan gjøre seg sterkt gjeldende. "You Cut Her Hair", "Bloodless" og "One More Mile" er låter hvor McRae klarer å skape stemninger som vanskelig kan formidles gjennom ord, men som bare må oppleves.

Dette er gjennomgående for hele skiva selv om McRae også stikker hodet over vannet og gjør litt mer popaktige låter som eksempelvis "End Of The World News (Dose Me Up)". Å oppleve en slik kvalitetsmessig jevn og gjennomført skive hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene, er like sjeldent som det er en sann fryd.

Det skulle forundre meg mye om ikke denne skiva vil komme inn i diskusjoner når man skal gjøre opp status for årets beste plater. Og da mener jeg ikke i klassen for årets debut.

For de som ønsker å oppleve ham live så er det bare å prikke inn datoen 26. april. Da kommer han til Oslo og skal spille på John Dee. Noe sier meg at her kommer det til å bli rift om billettene, så det er bare å bestille.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tom McRae: The Alphabet Of Hurricanes

(23.02.10) Vi tok i mot Tom McRae med åpne armer på begynnelsen av tiåret. Etter bunnoteringen med "King of Cards" i 2007 er det imidlertid grunn til å være litt mer skeptisk foran 40-åringens femte album.


Tom McRae i storform

(31.10.07) (Bergen/PULS): I et nesten fullsatt konsertlokale innledet Tom McRae høsten i Bergen på en fin måte. Ole Bull Scene er med sin ærverdige utsmykning og gode akustikk som skapt for hans lavmælte melankoli. Stemningen var i taket mellom hver eneste låt, men så fort en ny låt var i gang kunne man nærmest høre en knappenål falle. Artisten Tom McRae har nemlig en karisma og en autoritet som få kan matche.


Selvironisk sørgemesse fra McRae

(03.11.03) (Oslo/PULS): "This is one of the rarest songs I've written. It's not about killing people", sa Tom McRae, og sang "Border Song" fra veldedighetsplata "War Child:Hope".


Fengslende Tom McRae

(18.03.03) Endelig klarte Rockefeller-publikumet å holde munn. Og det skulle en helt utrolig konsert til for å klare det. I 90 minutter hadde Tom McRae hele Rockefeller i sin hule hånd, i den beste konserten undertegnede har opplevd på veldig lenge.


Stings herlige revansj!

(11.06.01) (Oslo/PULS): Hvilken avslutning Norwegian Wood-festivalen kunne by på! Har "Roxanne" noen gang blitt framført bedre? Vårt repoerterteam så lyset - da mørket senka seg over Frognerbadet. Men vi får ta det i rekkefølge.


Rockscena klar på Norwegian Wood

(22.05.01) Fagjuryen for rockscena på Norwegian Wood-festivalen har plukka ut sju band fra nesten 400 demoer som har blitt sendt inn til festivalen. De sju banda er American Suitcase, Fountainheads, Gus Panser, Woo, The Substitutes, Jamesband og Toadstool. Disse spiller som vanlig i pausene mellom de store banda på hovedscenen.


Tom McRae: Overbeviste

(27.04.01) (Oslo/Puls): Etter å ha debutert med et selvtitulert album som allerede nevnes blant årets beste, var det duket for å få oppleve prestesønnen fra London live. Og foran et meget entusiastisk publikum overbeviste han stort med en intensitet og inderlighet som gav frysninger langt nedover ryggen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.