Legendariske kvelder med Nine Inch Nails

Noen ganger får man oppleve en "konsert man aldri glemmer". Vi fikk to sånne, da Nine Inch Nails inntok Manchester og London.

---

NINE INCH NAILS / Co-Op Live (Manchester) 17.06.25 / O2 Arena (London) 18.06.25

Av Siri Bjoner // 21.06.25

---

Trent Reznor har elendig musikksmak. Enten det, eller så hater han fansen. Etter NINJA-turneen (2009) der Jane’s Addiction var support, har oppvarmingsartistene bare blitt verre og verre. Årets bidrag var Boys Noize, som var nesten uutholdelig irriterende. Dog er dette velkjent. Alle som har vært på mer enn én Nine Inch Nails-konsert psyker seg opp til å gjennomgå elendig musikk før magien skjer.

Vi satt utenfor stadion i Manchester. Noen som kom rett fra Dublin-gigen kunne fortelle at Boys Noize var rimelig elendig, men varte bare i rundt en halvtime.

Co-Op Live er nabobygget til Etihad stadion, eies delvis av Manchester City, åpnet i mai i fjor og er med sin kapasitet på 23.500 Storbritannias største konsertarena. Og dette er en sann konsertarena, for den er bygget først og fremst med tanke på konserter. Jeg var der som medhjelper for en handikappet venninne og vi var rimelig spent på hva slags utsikt vi kom til å få. Handikap-områdene er gjerne elendige plasser der man ser lite og hører dårlig.

Det viste seg at vi hadde prima seter, tvers overfor scenen, plassert slik at man kan se scenen og det som skjer der godt. Ingen skjønte egentlig at Boys Noize hadde begynt å spille, og det var akkurat så irriterende som man regnet med, men plutselig var det slutt og teppet ble heist på B-scena. Nine Inch Nails er ikke bandet som turnerer mest, men tar det helt ut når de først skal ut på veien. Årets gave inkluderte to scener.

På B-scena sitter Trent Reznor alene ved et flygel, og når han begynner å spille «A Minute to Breathe» (fra soundtracket til «Before the Flood», 2016) kom det et kollektivt klynk fra salen. Akustikken på Co-Op Live er fantastisk, lyden var perfekt, og omtrent det eneste man kunne høre var et og annet gråtehulk, for den sangen var det ingen som forventet at de skulle spille.

De neste to sangene fikk vi også i en slags akustisk versjon, før A-scenen ble inntatt og de dro i gang med "Eraser", "Wish" og "Pigs". En brutal overgang. Det kokte foran scenen. "Reptile" i en litt mer laidback variant, "Copy of A" er fast inventar, og egentlig er sceneshowet mer interessant enn låta.

Over til B-scenen igjen og technoversjoner av Vessel (som tåler det), litt mer usikker på de to andre låtene. Tilbake til A-scenen og et knippe av de råeste, vakreste og mest intense låtene de har.

Nine Inch Nails er antageligvis det beste livebandet jeg vet om. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg gjort som mange, og fulgt dem på hele turneen. Det er forskjellig setliste hver kveld - det eneste som er sikkert, er at konserten avsluttes med Hurt. Bandet er det samme som da jeg så dem i Royal Albert Hall i 2018, Trent Reznor (vokal, flygel, gitar, keyboard), Atticus Ross (keyboards), Robin Finck (gitar, vokal), Ilan Rubin (trommer) og Alessandro Cortini (bass). Det låter så rått, tight, energisk og vakkert at jeg ikke vil at det skal slutte.

Kunne man ønsket seg bedre avslutning enn siste settet? Absolutt ikke! Og det å kunne være vanlig publikummer, uten noe kamerautstyr, uten diverse vondter i kroppen som begrenser, det er lenge siden sist. Antageligvis ikke på denne siden av årtusenskiftet. Ren og skjær luksus!

Etter noen timer som ble tilbragt på diverse tog, busser, obskure stasjoner kom man frem til O2 i London i åttetiden på morgenen, og jeg ble tildelt nummer 11. Nummerering er for at man skal kunne vandre litt rundt, spise, drikke og slikt, og likevel ikke miste køplassen. Gjengen som venter er trivelig og timene går raskt. Der er fans fra halve Europa, USA og Brasil. Yngste var 22 og skulle på sin første konsert, eldste langt over 50 og hadde forlengst vært på et tresifret antall konserter med Nine Inch Nails.

Jeg traff en gammel kompis fra studietiden, som syntes det var festlig at t-skjorta hans var eldre enn de fleste publikummerne. De fleste av oss gæmlisene var enig i at vi synes det nyere materialet til Nine Inch Nails er mindre spennende enn det gamle, men det er positivt at de hele tiden fornyer seg og tiltrekker nye fans.

O2 er proffere på køhåndtering og sikkerhet enn Co-Op Live, selv om gangene vi ventet i (køen ble flyttet fire ganger) ikke var optimale med tanke på ventilasjon. Irrelevant. Skravla går, alle er venner, og tiden flyr raskt. Inn i salen, frem til barrikadene, venteventevente - så begynner Boyz Noise. Og det er enda mer elendig enn i Manchester, og han slutter jo aldri å spille. Frustrasjonen var etter hvert til å ta og føle på foran scenen og jeg ønsket jeg hadde tatt med meg øreplugger. Stor produksjon betyr mye kabler og utstyr og vi kunne se at folk løp frenetisk rundt på begge scener for klargjøring.

Etter nesten femti minutter heises teppet opp rundt B-scenen, Trent sitter ved flygelet og gir en fantastisk versjon av Right Where It Belongs. En delvis akustisk versjon av Ruiner følger, Piggy plukker opp tempo litt og de går over til A-scenen.

Når jeg blir spurt om hvilken konsert som var best, er det vanskelig å svare. Manchester var fantastisk men London ble virkelig legendarisk etter hvert.

Wish var beintung og satt som den skulle. Under Pigs begynte mikrofontrøbbelet. At én mikrofon ikke funker er krise og flaut. Men det som skjedde denne kvelden, det var helt fantastisk surrealistisk. For den ene etter den andre mikrofonen sluttet å fungere. Reptile ble i stor grad sunget av Robin (og publikum) for Trent fant ingen mikrofoner som ville fungere.

Over til B-scenen og mer teknovarianter. De fleste av låtene til Nine Inch Nails er så dynamiske at de fungerer like godt i akustisk, techno, tyngre eller lettere versjoner. Jeg har endog en cd med vuggeviseversjoner av ti av de tyngste og eldste låtene deres.

Tilbake til A-scenen og det er nå det virkelig begynner å ta av. Trent Reznor er et petimeter, en perfeksjonist til fingerspissene, og dette er virkelig ikke hans kveld. Mikrofonene ville ikke spille på lag og den ene etter den andre sluttet å fungere. Rett nok var de kablet, så det er vel heller koblingene som feilet, men Trent ble hissigere og hissigere. Robin skjønner etter hvert at det er teknisk krise og prøver også å finne en mikrofon som funker, ender opp med å skade seg på et stativ og blør utover hele scena.

Små pauser for å finne noe som funker. Teknikere som løper febrilsk rundt på scenen og prøver å ordne kaoset. Publikum gauler, vi trenger aldeles ikke Trent for at det skal bli vokal. Presentasjon av bandet og «den eneste som får lov til å ødelegge instrumenter på scenen er meg». En gitar som kastes i bakken. Trent snubler i kabler og blir bare sintere og sintere. I gamle dager var han beryktet for å knuse instrumenter, det var litt av «greia» hans, men det begynner å bli mange år siden.

Jeg trodde fjerdesettet i Manchester ikke kunne toppes, men tok helt feil. "Mr. Self Destruct". "Heresy". "Closer". "The Perfect Drug". "Head Like a Hole". På slutten av sistnevnte er Trent så forbanna at han hiver gitaren i lufta. Når den faller ned og bare halsen knekker, hopper han på den og knuser den til pinneved.

Hadde han hatt muligheten, hadde han nok avsluttet konserten der. Men han kan ikke avslutte med noe annet enn "Hurt". Han har fått en trådløs mic. «My empire of dirt» med ekstra trykk på dirt. Og shit. Denne kvelden ender neppe bra for teknikerne som ikke har gjort jobben sin. Han har knapt sunget ferdig siste ordet før han kyler micen bakover, mot Ilan, som greier å dukke så han ikke får den midt i pannebrasken. Trent stormer av scenen, tett etterfulgt av Robin, og tre andre står igjen med et litt flåsete uttrykk. Jeg tror kanskje ikke de hadde lyst til å gå backstage for å møte Trents tordnende vrede.

De vinker farvel, lenge, lenger enn lenge (som de ikke pleier gjøre) og beveger seg sakte av scenen.

Hvilken fantastisk kveld! En helt legendarisk konsert! For selv om teknikken virkelig sjeit seg, så var konserten likevel surrealistisk bra. Og en kveld vi alle kommer til å huske med latter og glede. Jeg tviler på om det finnes noe annet band som kan gjennomføre en så eksepsjonelt bra konsert med så store tekniske problemer.

Setlister: (Manchester) A Minute to Breathe // That's What I Get // The Fragile // Eraser // Wish // March of the Pigs // Reptile // Copy of A // Gave Up // Vessel (med Boys Noize) // Branches/Bones (med Boys Noize) // Came Back Haunted (med Boys Noize) // Somewhat Damaged // Less Than // Heresy // Survivalism // The Perfect Drug // Head Like a Hole // Hurt

(London) Right Where It Belongs // Ruiner // Piggy (Nothing Can Stop Me Now) // Wish // March of the Pigs // Reptile (sung mainly by Robin Finck due to problems with Trent Reznor's microphone) // The Lovers // Copy of A // Gave Up // The Warning (med Boys Noize) // Only (med Boys Noize) // Came Back Haunted (med Boys Noize) // Mr. Self Destruct // Heresy // Less Than // Closer // I'm Afraid of Americans (David Bowie cover) (preceded by band introductions and a short break due to technical problems) // The Perfect Drug // Head Like a Hole (Trent Reznor smashed his guitar at the end) // Hurt // (lydspor) Laura Palmer's Theme (Angelo Badalamenti song)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky