Pilgrimsferd til Ministry i Midtvesten
PULS (Chicago/Cleveland/Royal Oak): Vi har vært på turné med Ministry. Her får du Siri Bjoners entusiastiske rapport. Og ja - det er lov å være himmelropende begeistra når man får oppleve stor rock på skikkelig nært hold!
Ministry, Melvins
Første gangen jeg dro til Chicago var i anledning boklanseringen til Ministry: Prescripture, 13. desember 2019. Jeg hadde bilder på to sider - og det at mine bilder, fra Quartfestivalen 1996, skulle komme på trykk, det var noe av det feteste jeg hadde opplevd. At Ministry-familien skulle ta meg imot med så åpne armer og invitere meg til turnéen i 2020 hadde jeg aldri trodd. 30 års-jubileet til "The Mind Is A Terrible Thing To Taste" skulle feires med stor USA-turné, juli 2020!
Dermed ble flybilletter innkjøpt og gleden var stor – med supportband KMFDM og Front Line Assembly kom The Industrial Strength Tour til å blåse fletta av de fleste! Gleden var stor i ca. ei uke, før Covid-19 traff verden. Lockdown førte til at konserter og turneer over hele verden ble utsatt og utsatt og utsatt, gjerne på kort varsel. Supportbanda ble byttet ved hver utsettelse, bandmedlemmer ble byttet ut, og i mellomtiden greide Ministry å spille inn og sleppe "Moral Hygiene" (2021).
2. mars 2022 kjørte turneen endelig i gang. Som fullvaksinert, men hittil-ikke-syk økte stressnivået for hver konsert som ble avholdt. Kravet for å slippe inn i USA var negativ test og jeg kunne dermed ikke glede meg til å dra på tur før på kvelden 30. mars, da testen viste “Fit for flight”. På ettermiddagen 31. mars satte jeg endelig mine føtter i Chicago igjen. Første konsert var på sagnomsuste Riviera Theatre som har vært konsertsal siden 1917 – og hvilket praktfullt bygg! Tenk Folketeatret møter Sentrum Scene!
Corrosion of Conformity var et helt greit supportband. Melvins derimot, var et spennende nytt bekjentskap for meg. De startet i 1983 og har vært banebrytende for utviklingen av grunge og sludge metal, og står øverst på “bli kjent med nytt band” lista mi. Det var rått og tungt og seigt og vokalist Buzz Osborne ser ut som verdens snilleste lykketroll. At Roy Mayorga (Ministry) dundret løs på trommene på et par av låtene, ga en fantastisk dybde!
Det ble et kort opphold mens nettinggjerdet ble satt opp foran scenen. Skal man feire Mind, skal man også ha det berykta gjerdet med. Det blir tomt for folk på scena og det ukrainske flagget - med Ministry stands with Ukraine – lyser på bakteppet. Ще не вмерла України і слава, і воля - den ukrainske nasjonalsangen – spilles over lydanlegget. Til massiv jubel kommer bandmedlemmene til slutt på scenen, og det dundres i gang med en heftig og tung "Breathe".
Det er ingen tvil om at Ministry har hatt – og har mistet – mange dyktige musikere gjennom karrieren. Det er mange som mener at bandet har forfalt uten Paul Barker, og det er ingen tvil om at Mike Scaccia og Paul Raven døde for tidlig. Årets versjon av Ministry har Roy Mayorga på trommer og Monte Pittman, som ble med i fjor, på gitar. I tillegg har Al med solide musikere som John Bechdel (keyboard, fra 2006), Cesar Soto (gitar, fra 2015) og Paul D'Amour (gitar, begynte med Amerikkkant-turneen i 2019).
Personlig synes jeg at dette er den råeste live-versjonen jeg har sett dette årtusen. Mayorga er en maskin bak trommene og kjører hardt og konsist, og har spilt i band siden 1985. D'Amour begynte karrieren som bassist i Tool i 1992. Pittman spilte med Madonna og Prong fra 2001 før han ble med i Ministry. Bechdel har solid bakgrunn på keyboards (Prong, Fear Factory, Ascension of the Watchers og Killing Joke) og med 16 år i bandet har han definitivt hatt stor betydning for utviklingen av lydbildet. Soto er et solid bakteppe av lyd, og vokalen hans samstemmer godt med Al.
"Mind" var et kraftfullt album da det kom. Det var seigt og hardt, synthen fra de første to skivene var erstattet med gitarer, og thrashgitaren ble introdusert. Den musikalske utviklingen til Ministry – fra synthpop til thrashmetal – er interessant og spennende, og det er flere enn meg som gjerne skulle sett dagens Ministry spille noen av låtene fra "With Sympathy" (1983). enn så lenge, og kanskje i all fremtid, hater Al Jourgenson den skiva og prøver å ignorere dens eksistens. Det til tross for at det finnes bra låter der som har holdt seg godt. Klassikerne fra "Mind" ble "Breathe", "Burning Inside", "Thieves" og "So What".
Dette var en ønskedrøm av en konsert! Personlig skulle jeg gjerne sett og hørt "Faith Collapsing" live, men den tror jeg aldri de har blitt spilt fra ei scene.
"N.W.O." og "Just One Fix" (fra "Psalm 69", 1992) sto på settlista – kanskje for siste gang? Al mener selv at han er lei av å spille de gamle låtene, men gjør det fordi fansen ønsker det. Og det gjør vi jo!
Al har ofte hatt flere prosjekter gående, for å få utløp for sin kreative overflod, og det fikk vi gleden av å høre på årets turné. Samtidig med "The Land Of Rape and Honey" (1988) hadde han et samarbeidsprosjekt gående med Ian MacKaye (Fugazi, Minor Threat) som het Pailhead. Pailhead var et spennende prosjekt der MacKayes hardcore/punk-bakgrunn fusjonerte godt med Als synth/gitar/industrial-sound. Den nylig gjenutgitte "Trait" inkluderer "Don't Stand In Line" og "Man Should Surrender", som er lettere enn "Land ..." og viser vei mot et mer kjent sideprosjekt, Lard (med Jello Biafra).
Fra "Land Of Rape And Honey" fikk vi "The Missing", "Deity" og "Stigmata". Ryktene florerte den første uka fordi en journalist hadde hørt feil og døpte om "Deity" til "Guillotine" – men det var intet nytt materiale. Derimot var det nye arrangement på alle låtene, også de tre vi fikk fra "Moral Hygiene". Her kommer den nye, gode konstellasjonen inn – for dette låt rått. Bechdel har nok fått fritt spillerom til å leke seg med det gamle materialet, og Pittman har tilsynelatende hatt en del å si med sitt melodiske gitarspill. Det er tydelig at samtlige musikere på scenen har lang erfaring med både studio- og livearbeid.
I 2008 kom "Cover Up", ei skive med diverse coverlåter. Jeg tviler på om noen vil si at den er blant deres favorittskiver. Derimot kan man trygt si at "Supernaut" (Black Sabbath) fra "1000 Homo DJs" (fra 1990) er en klassiker, og den samme statusen får nok den tredje singelen fra fjorårets "Moral Hygiene", en rivende tung versjon av "Search And Destroy" (The Stooges).
"Moral Hygiene" befestet det vi fikk fra "Amerikkkant" (2018) – gode, gamle Ministry er tilbake. Ikke bare det, den er lekende tung og Jello Biafra med vokal på "Sabotage Is Sex" fyrer oppunder ryktene om ny Lard-skive. "Alert Level", "Good Trouble" og "Search And Destroy" var bra på skiva, men enda bedre fra scenen!
Og publikum? Det kokte foran scenen, på alle de tre konsertene jeg var på. At man har vært sultefora på konserter de siste to årene spilte nok en vissrolle, men kombinasjonen av revitaliserte Ministry-klassikere med perfekt lyd og fulle hus, det var en opplevelse. Riviera (1917), Agora (1913) og Royal Oak (1928) var arkitektoniske og lydmessige perler, og jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig, særlig når det virker som om samtlige konserter ble avholdt i slike lokaler.
Få dager før jeg dro til Chicago kom nyheten om at Ministry kommer tilbake til Europa til høsten. Gjett hvem som skal ut på tur igjen! For det skal også sies at denne turen ble noe av det morsomste, kaldeste, snodigste og hyggeligste jeg har gjort på lenge. Jeg har truffet de underligste og festligste folka og opplevd så mye rart, og denne turen ble på mange måter reisen jeg alltid har vært “for gammel” til å gjøre – det er deilig å bli gammel nok til at man ikke bryr seg om alder lenger. En opplevelse for livet? Helt klart!
Så hold av 28. november, for da kommer de til Rockefeller med Moral Hygiene Tour. Support: The 69 Eyes og Wednesday13. Det blir rått!
Riviera Theatre, Chicago, 31. mars
Agora Theatre, Cleveland, 1. april
Royal Oak Music Hall, Royal Oak, 3. april
Del på Facebook | Del på Bluesky