Nå er jentene våre virkelig brutalt gode!
Musikk-Norge oversvømmes denne høsten av suverene jenter. Her har du seks av dem.
Thea Hjelmeland
Solar Plexus
Theah Music Førdejenta Thea Hjelmeland er ute med sitt andre album, og treffer akkurat der tittelen antyder at hun vil treffe – der det gjør som vondest. Men hva gjør man, når man går gravid, og kjæresten, barnefaren dør? Noen har evnen til å skrive og komponere seg ut av helvetet.
Hjelmeland opererer i et sjangerfarvann som går fra orkan til stille. Folk, elektronika, streit pop. Ja, hun blander til og med det språklige. Et lengre opphold i Paris har inspirert henne til å framføre «Quererte» på fransk, engelsk og vestlandsdialekt. Ellers går det i engelsk.
Albumet åpner med harpespill, som nærmest låter som klokkespill, før hun smyger seg innpå så kattemykt at … Vakkert. Hun synger aldeles nydelig duett med seg sjøl, og lydbildet vokser seg etter hvert til det reineste Phil Spector-sound. Deretter blir det akustisk gitar, fløyte, basstromme og «pirkete» perkusjon på kanten av skarptromma. Utsøkt – til en tekst der følelsene får fritt utløp.
Hvis du lurer på om mine superlativer holder vann, anbefaler jeg en prøvelytt på «Breathe» - og du vil skjønne at om jeg hadde bedrevet en så mystisk øvelse som terningkast, ville jeg rulla ut en glassklar 6’er.
Dette er i sannhet ei oppsiktsvekkende flott plate. Men som du skjønner av dette oppslaget, vil Hjelmeland få konkurranse når Spellemannprisene skal deles ut.
SANDRA KOLSTAD
The Gravity State of Mind
Mer/Universal På sin tredje fullengder, har Sandra Kolstad begge beina godt planta i elektronika. Ikke uten akustiske innslag (saksofon, piano), men helhetsinntrykket er elektronika. Hun skriver som vanlig gode låter, og er en mer enn habil vokalist. Men ført og fremst svever hun høyt på idérikdom. Ingen ting på denne plata er forutsigbart.
Avslutningslåta, «Roots», er forresten – i hvert fall innledningsvis - en bortimot helakustisk affære, som i det minste viser at Kolstad kan sitt klassiske piano. Det høres ut som hun har studert hos samme pianolærer som Ingrid Bjørnov.
«Million» er fin, der den rusler i fotspor tråkket av både D’Sound og Bertine Zetlitz. Men høydepunktet er uten tvil tittelsporet. Et sprettent vers, og et refreng som åpner hele himmelen – sånn som de flinkeste synthpop-banda (Duran Duran, Ultravox) på 80-tallet gjorde det.
Marion Ravn
Scandal Vol. 1
Sony Music Alt hun har gjort etter M2M har ikke vært like vellykka, men det hviler noe ganske spesifikt «internasjonalt» over Marion Ravn. Som hun synger sjøl: «I’ve changed/I’ve changed for better.» Dette er pur pop, et sted i grenselandet mellom Crowded House og Belinda Carlisle – og i mine ører er dette noen av de mest positive referansene jeg kan komme på.
Noe må ha skjedd - på privaten, antageligvis - for her snakker vi virkelig sjumilssteg i rett retning. En gjennomført bedre norsk pop-plate må vi et stykke tilbake i tid for å finne. Da snakker jeg altså pop med dette udefinerbare internasjonale preget – og vit at «Scandal Vol. 1» er kjemisk fri for alt som ligner «flink pike/snill pop»-ingredienser. Dette er tidvis temmelig tung pop/rock – noen ganger helt i klasse med Robyn!
Samtidig varter hun opp med akustisk gitar, milde strykere, og en deilig kontrabass i «Never Ask Why». Og for noen akkordprogresjoner; dette er i Stevie Wonder-klassen! Og om Nick Cave noen gang skulle be med seg en annen duettpartner enn Kylie Minogue … Det er bare å ta seg en tur nordover.
Jeg er mindre begeistra for eksesser ut i musikal-sfæren, som «Never Gonna Get It». Men et lite feilskjær forhindrer ikke inntrykket av et meget solid album. Volum 2 sies å være rett rundt hjørnet, og det meste tyder på at vi allerede nå kan begynne å glede oss. Overflødighetshorn, er det vel det heter.
MARIT LARSEN
When The Morning Comes
Warner Music Norway The Beatles og The Rolling Stones hadde en gentlemans agreement seg i mellom om ikke å gi ut plater samtidig. Sånn forholder det seg åpenbart ikke med M2M-medlemmene. Men har de, siden den tida de var en pop-duo, kommet hverandre nærmere?
Marit Larsen har dratt til Nashville for å spille inn plate, og det låter annerledes enn sist gang. Lydbildet er definitivt tyngre, hvilket antageligvis ikke har mye med geografi å gjøre – men med det enkle faktum at Marit Larsen har overtatt styringa sjøl. Nå har hun makta, også som produsent.
Men jeg tipper hun har fått noen gode råd over there. Førstesingelen, «I Don’t Wanna Talk About It», utstyrt med stort glockenspiel, lukter mainstream USA-radio hele veien fra New York til Los Angeles.
Så en turné nå, med de gamle venninnene på samme scene …? Det kommer sikkert ikke til å skje, men om det skulle skjedd, kunne de egentlig brukt det samme bandet. Jeg elsker dem begge.
EMILIE NICOLAS
Like I’m a Warrior
Mouchihouse Music/Columbia/Sony Music Hun kom som en rakett inn i den musikalske offentligheten med cover-versjonen av DumDum Boys’ «Pstereo». Emilie Nicolas’ versjon er et blinkskudd av de sjeldne, og sannheten er at de færreste av oss ville oppdage at utgangspunktet var en DumDum Boys-låt, om vi ikke hadde fått det opplyst.
Hun følger opp med et album som er mildt sagt oppsiktsvekkende. Elektronika-pop, tvers gjennom. Altså bare for det yngste publikumet? På ingen måte – her er linjene tilbake til eksempelvis Kate Bush åpenbare.
Noen skikkelige hits, utover «Pstereo»? Jeg er litt i tvil. Det viktigste for meg er at albumet låter fantastisk, som helhet – og lydbildet er altså gjennomført; her spiller folk med en kompetanse som gjør «urørt-av-menneskehender-musikk» så organisk som overhodet mulig. Test gjerne ut «Fail», om du vil teste min dømmekraft.
IDA JENSHUS
Let It Go
Universal Music Ida Jenshus er en artist jeg har fulgt i lang tid. Med dette mini-albumet, en drøy halvtime musikk, overgår hun alles forventninger.
Nå er hun helt der oppe, i klasse med Emmylou Harris og Mary Chapin Carpenter – bare mye mer sjangeroverskridende og uforutsigbar. Her fins passasjer som kunne sklidd rett inn på et Madrugada-album. Samtidig som hun er sangfugl i klasse med Dolly Parton!
Hvis jeg skulle satsa på en karriere som manager for en av disse jentene, tror jeg faktisk jeg hadde gått for Ida Jenshus. Hun står for et i aller høyeste grad særprega alt.country-uttrykk som burde finne sitt publikum over den ganske klode.
Jeg har gjort dette dypdykket i forkant av Feminalen, en nyvinning som arrangeres for første gang i Trondheim til helga. Der sitter jeg i et panel som skal diskutere musikkjournalistikk, med et spesielt blikk på kvinnenes stilling i musikklivet.
Det skulle forresten ikke overraske meg om noen stiller seg kritisk til denne artikkelens innfallsvinkel: «Rønsen, du anmelder aldri mannlige band samtidig, fordi de består av menn!» Jeg er i det hele tatt forberedt på det meste oppe i bartebyen. Jeg gleder meg, ikke minst til å høre jentekvartetten Frk. Fryd fra Stavanger – som spiller alt annet enn elektronika-pop!
Her er link til tre artikler som muligens kan tjene som et slags bakteppe til debatten:
Slutt med sytinga, jenter!
Mye stygg sexisme i amerikansk rap?
Girl power
Del på Facebook | Del på Bluesky