Kunne dette blitt enda bedre, Marion Ravn?
Marion Ravn har det fint på privaten for tida, og det høres. Hun sprudler av livsenergi. Men ikke alt er som det burde være. «Nästan där», som Veronica Maggio ville sagt det.
Hun ble pop-stjerne mens hun var i tenåra, sammen med Marit Larsen i M2M. De var omtrent like gamle som Hanne Krogh var da hun slo igjennom. Hanne Krogh søkte egentlig aldri utover Norges grenser, så Dollie (de Luxe) er kanskje en mer nærliggende sammenligning?
Men det lå liksom litt «lykken er» over disse ungjentene. Jeg var til stede under deres første store pressekonferanse på et fint hotell i Oslo; hvite duker, velduftende blomster og drikkevarer hovedpersonene ennå ikke hadde lov til å innta.
M2M ble ikke det eventyret alle hadde sett for seg. Etter tre år rundt årtusenskiftet var det slutt mellom Marit Larsen og Marion Ravn. Men alle skjønte at dette handla om to usedvanlig talentfulle, unge damer.
Marit Larsen inntok fort hitlistene på egenhånd, mens Marion Ravn en tid svevde høyt i duett med Meat Loaf. Men i over et tiår har Ravn dessverre forsvunnet i rollen som «dommer» i det som fins av glamorøse karaoke-program på tv. Idol, X-Faktor, Maskorama. I en helt annen kategori faller selvfølgelig hennes deltakelse i det ordentlige musikkprogrammet i tv-ruta – «Hver gang vi møtes» (2013).
I voksen alder holdt hun seg lenge til engelsk som sangspråk. Nå ser det ut til at hun har slått seg til ro i det norske språket. Det tror jeg hun gjør lurt i; det er noe med nærhet til publikum. Men er hun like heldig med det musikalske veivalget?
Jeg skjønner at hun ikke velger en vei der hun ville slå følge med Susanne Sundfør, Emilie Nicolas, Sigrid – åh, så mange flinke kvinnelige artister vi har! Dette frir meg ikke fra tanken på at dette tidvis låter smått utdatert. Det er liksom så milelangt fram til det moderne pop/rock-uttrykket til Girl in Red!
«Ti ville hester» låter mer som et nytt album med Anita Skorgan – og ikke et ondt ord om henne! Men Skorgan kan neppe sies å representere framtida i bransjen.
Det er altså noe med lydbildet som gjør meg skeptisk. Det låter smått umoderne, rett og slett – uten at det låter som et bevisst valg at det skal låte umoderne. Med unntak av trommene (heldigvis!), låter dette back to the eighties.
Synd – fordi mange av låtene er veldig fine, både tekstlig og melodisk. Det er vel lov å anta at Tom Roger Aadland står bak tekstlinjer som «han sa han måtte ha meg med en gang/men det var bare noe Bob Dylan sang»?
Vil du ha en smakebit på hvor god popmusikk dette som regel er, finner du fram til «Vinden i ryggen» - en sang som åpner i takt med Veronica Maggios «Jag kommer». Og albumet er fylt av tekster som må være skrevet av ei (fortsatt) ung dame som for tida er svært så fornøyd med tilværelsen.
En liten kursendring, så kan dette bli virkelig bra.
Del på Facebook | Del på Bluesky