Se opp: Ida Jenshus og Eberson!

De er på gang med hvert sitt album. Men i forkant synes det på sin plass å hedre dem, i anledning to oppsiktsvekkende gode singler.

Av Arild Rønsen // 24.06.21

---

Her i PULS har vi som kjent for vane aldri å anmelde plater før de er tilgjengelig for våre lesere. Noe ganger gjør vi unntak, som vi gjorde for noen dager siden med CC Cowboys. Jeg veit ikke om min spådom så langt har slått til; de siste dagene har jeg har begravd meg i Frank Zappa, Jaga Jazzist og Chicago.

Men om noen timer, altså natt til fredag, kommer to vanvittig flotte singler til din strømmetjeneste. Det handler om Eberson og Ida Jenshus.

Jeg starter med Ida Jenshus. Her er det mye ettertanke, mye destruktive tanker. Hva vil pandemien bety for vår mentale helse – i dag, og på lang sikt? Det er alvor, og Ida har laget en helt fantastisk låt om dette vanskelige temaet.

Ida Jenshus er ikke rock, ikke pop, ikke blues, ikke alt. country. Nå er hun bare Ida Jenshus, og det er ikke bare mer enn nok. Det er storveis. Jeg skal se henne under Moldejazz, og gleder meg.

Over til Eberson. Far og datter, Jon og Marte. Kunne de sitte med henda i fanget mens koronapandemien holdt dem unna konsertscenen? De har et helt album på gang, med Jo Berger Myhre (bass), Axel Skalstad (trommer) og Rune Arnesen (perkusjon).

Singelen har fått tittelen «Strange Higway», komponert av far og datter. Bånn pinne! Marte spiller som om hun var Joe Zawinul, Keith Jarrett og Chick Corea - i en og samme musiker! Og Jon som en miks av Billy Gibbons, Jimmy Page og John McLaughlin!

Jeg har som dere ser skrevet mye forskjellige former for jazzrock i det siste. Her er vi midt i smørøyet.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky