Marit Larsen: The Chase

Utenpå er Marit Larsen den søte lille stemmen med den store gitaren, men på innsiden er damen begynt å modnes. På "The Chase" finnes det stor låtkunst og kanskje en av den beste produksjonene som er gjort her på berget.


The Chase følger opp den oppsiktvekkende debuten Under The Surface som fikk et langt liv takket være flere radiosingler. Med The Chase så har unge Larsen også fått en solid start med "If A Song Could Get Me You" og "Is It Love".

Men andreplata til Marit Larsen byr på mye mer. Arrangementene er igjennomtenkte og smakfullt detaljert. Kåre Christoffer Vestrheim er sammen med andre gamle Locomotives-kollegaer som Georg Buljo og Hans Jørgen Støp blitt et viktig navn for musikkbransjen, og produksjonen på The Chase er noe av det beste som er gjort i Norge noensinne.

Med Under The Surface og The Chase så har bakmennene skapt en artist langt unna identitetsløs tyggispop, og på The Chase bygger Marit Larsen videre på sin identitet med dempede trommer, tørr vokal og levende og ekte piano. Da gjør det ingen ting at kanskje flere låter på The Chase ikke er så umiddelbare som på Under The Surface.

Damen har nemlig kommet seg et fornuftig steg videre, derfor er det mer dybde i låter som "This Is Me, This Is You", "Ten Steps" og "Steal My Heart" der det også finnes utstrakt bruk av strykere (hør bare ca. 2:20 ut i "Ten Steps"), og til fingerspissene detaljrik produksjon. På "Fuel" setter Marit alene seg ned med kassegitaren, og presenterer albumets modigste og kanskje beste øyeblikk. En fantastisk liten trudelutt på drøye 2 minutter.

Om Marit Larsen velger seg nok en uptempo-låt som tredjesingel bør "Addicted" være et soleklart valg. En sterkt vanedannende poplåt, med fabelaktig trillende piano, tøff klapping og smakfulle omganger både med banjo og munnspill.

Et imponerende godt album fra Marit Larsen!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Miniøya: Marit Larsen med Oslo Strings

(10.06.23) Marit Larsen ble superstjerne i M2M allerede som 13-åring – det er snart en generasjon siden. Hva mener dagens generasjon om Marit?


Har Marit Larsen noe mer å lære? Neppe.

(05.04.16) Marit Larsen må være Guds gave til norsk popmusikk.


Nå er jentene våre virkelig brutalt gode!

(21.10.14) Musikk-Norge oversvømmes denne høsten av suverene jenter. Her har du seks av dem.


Hun er så flink!

(21.11.11) I en perfekt verden ville Marit Larsen vært på radio hele tida.


Øya 2009: Publikumsvennlige apekatter

(14.08.09) (Oslo/PULS): Arctic Monkeys gir snart ut "Humbug", men var ikke i nærheten av å bløffe foran et rockesugent publikum på Øyafestivalen torsdag. Glasvegas derimot...


Magiske Marit

(25.10.06) (Kristiansand/PULS): Det er liten tvil om at Marit Larsen har levert årets beste norske pop-album med "Under The Surface", og oddsen er neppe veldig høy på at hun kommer til å stikke av med noen statuer i løpet av vinterens prisutdelinger. I klassen `årets liveartist` bør hun også stille sterkt, for hennes sjumannssterke band låter usedvanlig bra. I går var Østsia i Kristiansand åsted for Marit Larsens hitparade.


Quart 2006: dag 4

(08.07.06) (Kristiansand/PULS): Fantastiske mørkemenn, berusende briter og en sprudlende herlig Marit Larsen var gårsdagens beholdning under Quart Festivalen. Vi holdt oss innendørs i går, og det hele skjedde i Hallen.


Marit Larsen: Under The Surface

(24.03.06) Det har liksom ligget litt i korta at Marion Ravn var talentet i det oppløste M2M. Så feil kan man ta. Der Ravn framstår som en av mange, lyder Marit Larsens røst som en originalitetens fontene. Et lite stykke norsk pophistorie - intet mindre.


- Vi er ikke "lagd", vi er helt M2M!

(12.01.00) - Vi har vært heldige som har fått jobbe med så mange flinke produsenter. Og så hyggelige som de var – ingen assholes, liksom… Marit Larsen (16) og Marion Ravn (15), etter hvert bedre kjent som M2M, har holdt pressekonferanse.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.