The Black Keys på tomgang

Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


The Black Keys er noe så sjeldent som en blues/rock-duo. Dan Auerbach på gitar og vokal, Patrick Carney på trommer. For å bli et band, har de med seg Eric Deaton (bass) og Kenny Brown/Jimbo Mathus (gitar) pluss gjester på saksofon og trompet. Auerbach og Mathus trakterer i tillegg orgel.

Denne gang må de ha kjeda seg voldsomt i studio. Kanskje de har en platekontrakt å oppfylle? Låtene inneholder en eller to, kanskje tre akkorder – hvilket ikke nødvendigvis behøver å bety at de blir kjedelige. Men her er de det, dønn kjedelige, framført totalt uten lidenskap og innlevelse.

Det holder altså ikke på noen måte å ha standing som et solid blues/rock-band. Her låter de som om de var fast pauseband på Woodstock i 1969. Ingen plusspoeng? En OK versjon av Ike Turners «You Got to Lose»?

Sorry. Gi meg et kvarters jam med Canned Heat.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ett skritt til siden og langt tilbake til røttene for The Black Keys

(14.05.21) «Delta Kream» er et coveralbum av klassikere fra sjangeren Hill Country blues, som ikke må forveksles med Delta blues, men som allikevel hører til Mississippi blues. Vi snakker trang sjanger her. Hill Country er fri for munnspill (takk for det), bra med slide-gitar og kjører dronestil med repetisjoner av samme komp og akkord. Det blir sagt at Hill Country forble bønder mens Delta dro på turné.


The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.


Ringo koser seg i gyngestolen

(07.05.26) Gode, gamle Ringo (85). Favorittbestefaren til alle som liker The Beatles. Han gir ut plater støtt og stadig, og befinner seg åpenbart på et sted i livet der det er godt å være.


Den kristne rebellen Erik Hillestad

(05.05.26) Den er en anstrengelse å lese, og den må ha vært en anstrengelse å skrive. Men det er mödan värd, som svenskene sier. 500 sider mat for tanken.


Kneecap i smulere farvann

(04.05.26) På ingen måte noen lettvekter, men hviler det en spesiell ro over denne skiva?


Maksimalt Laibach

(04.05.26) Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!