Grimfist: 10 Steps To Hell

Man kan trygt si at "10 Steps To Hell" er en etterlengtet utgivelse. Personlig har jeg nærmest sett frem til denne skiva som årets potensielle høydare i likhet med mange av dem som fikk øynene opp for bandets fantastiske debut "Ghouls Of Grandeur". Dette er også et av Frediablos siste gjenlevende prosjekter, og at det knytter seg høye forventinger opp til hans nye verk er derfor ikke det minste rart.

Av Rita Trondsgård // 21.10.05

Den største forskjellen mellom "Ghouls Of Grandeur" og "10 Steps To Hell" er først og fremst den sistnevnte skivas hang til atmosfæriske partier samt den økende bruken av renvokal. Ta det allikevel med ro, for dette er langt ifra et stillegående og dempet album. Det musikalske innholdet dreier seg fremdeles rundt den herlige blandingen death/black/thrash som Grimfist ganske enkelt er suverene på, men bandet har nå blitt enda mer bevisste på å kombinere ulike elementer på en god og tettere integrert måte.

Selv om albumets gjengse gitarriff groover minst like mye som de gjorde på "Ghouls Of Grandeur" og innehar det samme fengende drivet, tar det allikevel litt lengre tid før låtene fester seg. Men når de først finner for godt å gjøre det, sitter de til gjengjeld som boltet fast til hjernebarken.

Spennet er som tidligere nevnt, svært stort. Skivas åpningslåt "The Power" er en knusefet og hyperaktiv appetittvekker som kjører rett på med en rent sinnssyk mengde energi, mens låta "Unborn" benytter seg både av renvokal og enkelte riff med melankolske undertoner som kunne passet minst like godt inn i en Insomnium-låt.

Personlig falt jeg pladask for "Breed Apart", som uhyre oppildnende og intenst smører på med kremriff etter kremriff etter samme oppskrift som ble brukt på debuten, samt "Reap The Fire" som virkelig viser et Grimfist i kanonform både når det gjelder atmosfæriske grep og komponering.

Grimfist har tatt et steg videre, og låter stort sett fetere enn noen gang tidligere. Denne skal du ha!