Grimfist: Ghouls of Grandeur

Debutskiva til Grimfist kan sammenlignes med ei pølse i brød. Har du gått lenge uten mat (les: metall), eller om du ganske enkelt er snydens (METALL!!), smaker "Ghouls of Grandeur" som ingen ting annet. Du får servert 10 variasjoner over velkjente temaer fra metallens verden, uten at bandet tar nevneverdig hensyn til hvilken sjanger de henter råvarene sine fra.


Døds- og thrashmetallen tar nok likevel størst plass i kverna til Grimfist, for vi snakker riff, riff og noen riff til.

Bandet har eksistert i to år, og består av vestlendingene Horgh (Immortal), Frediablo (Necrophagia, Gorelord, Soul Forsaken, Deride) og Ole Walaunet som også har spilt/spiller i Deride. At disse guttene har spilt metall også før Grimfist, bidrar til moroa i form av noen voldsomt intense partier innimellom, og spesielt tromminga til Horgh er vanskelig å ikke legge merke til. Det er som sagt ganske moro dette her, men fnisinga når nye høyder først når vi leser at plateselskapet bruker det engelske uttrykket "highly original" om musikken til Grimfist.

Metallen på "Ghouls of Grandeur" er nemlig ikke spesielt original, og det har nok heller ikke vært meninga, for dette er først og fremst ei bruksplate. Banging, hyling, og hytting med knyttneven er bare noen kroppsfunksjoner det fris til i løpet av de førti minuttene plata varer, og når selveste kirkeklokka dukker opp på "Outlined In Black" er det bare å gi seg hen til frysningene som umiddelbart melder seg nedover mot avløpet. Andre høydepunkter er hardt rockende "A World of Wrath", "From Hell And Back" og kronen på verket "Mosh-Pit Underground".

Så er tiden inne for noen mindre sure oppstøt. Det må sies at ikke alle låtene holder like høy standard; "Obsession" for eksempel smaker det litt mye Pantera av, og "Lesser of Two Evils" bare passerer uten å utmerke seg på noen måte. Grimfists gi faen-metall hadde i tillegg kledd en litt mer gi faen-produksjon. Altså litt mer krydder i pølsa om du vil.

Men sånt småpirk er neppe noe en sulten stakkar bryr seg om. For et kjapt skudd med riffsterk metall, kjøper du "Ghouls of Grandeur".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Grimfist: 10 Steps To Hell

(21.10.05) Man kan trygt si at "10 Steps To Hell" er en etterlengtet utgivelse. Personlig har jeg nærmest sett frem til denne skiva som årets potensielle høydare i likhet med mange av dem som fikk øynene opp for bandets fantastiske debut "Ghouls Of Grandeur". Dette er også et av Frediablos siste gjenlevende prosjekter, og at det knytter seg høye forventinger opp til hans nye verk er derfor ikke det minste rart.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.