Inferno Festival 2006: Dag 1
(Oslo/PULS): Noen valgte å bruke påsken til å slikke sol, spise kvikklunsj og legge ut på lange turer med nysmurte ski i den gnistrende hvite snøen. Andre holdt seg inne, nærmere bestemt i Rockefellers mørke konsertlokaler hvor Infernofestivalen for sjette gang på rad gikk av stabelen.
/ /
Det er ingen hemmelighet at det først og fremst var det legendariske Emperor de fleste hadde kommet for å se, men lineupen bød også på store utenlandske navn som Bolt Thrower, Usurper, Cathedral, Endstille og Marduk. Aldri har vel så mange utlendinger tatt turen til lille Norge i forbindelse med Inferno.
Til glede for deltakerne, hadde også en rekke forbedringer blitt gjort siden sist. Hovedscenen var endelig utstyrt med sceneteppe, de upraktiske plastbåndene hadde blitt byttet ut med tøy, konsertene var forbløffende presise (Dismember var eneste unntak, men denne forsinkelsen ble til gjengjeld annonsert i god tid), lyden var jevnt over svært god, og av en eller annen grunn virket det som om det rett og slett var mindre knuffing og trengsel enn tidligere. Alt var lagt til rette for en strålende tredagers metalfest.
Keep Of Kalessin
Keep Of Kalessin var første band ut på Rockefeller scene, og det var med store forventninger jeg trappet opp i god tid før konserten skulle begynne. Deres tredje fullengder, "Armada", som kom ut i begynnelsen av april, var en maktdemonstasjon uten like, og flere har gått så langt som å hevde at dette er skiva som kommer til å redde dagens form for black metal. Det var tydeligvis en mengde folk som hadde fått med seg albumets overstrømmende gode kritikk, for svært mange møtte opp for å overvære denne konserten. Bandet selv fulgte opp dette ved å skjenke brorparten av setlista til nettopp "Armada".
Det første som slo meg, var hvor knallbra og klar lyden faktisk lød. Bandet åpnet brutalt og aggressivt med "The Wealth Of Darkness" hvor Thebon virkelig fikk sjansen til å vise at han taklet de forskjellige vokalformene minst like godt fra scenen som på skive. Det var allikevel ikke før andrelåtas første riff brølte ut av høytalerne at jeg virkelig begynte å kjenne frysningene bre seg nedover ryggraden.
Keep Of Kalessin fulgte nemlig opp med "Crown Of Kings", skivas åpningsspor, og et av albumets sterkeste bidrag. Disse låtene fungerte ypperlig i livesammenheng, og det skulle ikke mer til før publikum løste opp for alvor. Trønderne spilte også eldre materiale, blant annet et par låter fra ep`en "Reclaim", men "Armada" fikk definitivt mest fokus. "The Black Uncharted" var konsertens høydepunkt for min del, solid fremført, berusende mektig og komplett med det mye omtalte flamencolydende midtpartiet. Definitivt en av festivalens fremste konserter!
Demonizer
Jeg har Demonizers nyeste album, "The Essence Of War" liggende et sted, men av en eller annen grunn har jeg aldri hatt behov for å ta den frem så ofte. Allikevel hadde jeg et håp om at bandets black/thrash ville trøkke bedre i livesammenheng enn jeg synes de gjør på skive. Bandet spiller en standardisert, men kjapp og energisk variant av sjangeren.
Det første kvarteret var så som så. Medlemmene gjorde en godkjent opptreden, selv om lyden var temmelig grøtete til tider. Publikum tok ikke helt av, og det var tydeligvis mange som ikke kjente til låtmaterialet på forhånd. Nivået ble derimot høyere i konsertens andre halvdel. De første låtene var rett og slett svakere enn de som fulgte etter, og det var ikke før bandet hadde spilt en stund at jeg begynte å bli virkelig interessert. Dessverre for Demonizer fristet Khold mer for mange publikummere, som tok turen opp fra John Dee for å komme langt fram før konserten skulle starte.
Khold
Mange har klaget over at de samme bandene opptrer gjentatte ganger på Inferno, og det er virkelig et faktum at flere av artistene faktisk er gjengangere. I år hadde så mange som sju av bandene spilt på Inferno tidligere (alle norske). På en annen side, når man arrangerer en musikkfestival et visst antall år, blir det etter hvert vanskeligere og vanskeligere å unngå en form for resirkulering. Wacken Open Air er et kroneeksempel på gjenbruk...
Dette ble Kholds tredje og siste konsert i Infernosammenheng. Under konserten annonserte nemlig vokalist Gard at Khold kommer til å bli lagt på is for en stund, til sjokk for mange som ikke hadde fått med seg nyheten via nettet. Bandmedlemmene følte at det var på tide å gå hver sin vei, slik at de kunne konsentrere seg om egne prosjekter. Gard og Sarke vil blant annet gjenoppta Tulus.
Lyden var vanvttig grom, og kledde Khold tunge riffbaserte låter godt. Bandet har et driv som mange burde misunne dem, og serverte den ene saftige låta etter den andre. "Krek" var selvfølgelig godt representert med låter som "Blod Og Blek" og "Varde", men også eldre godbiter i form av "Slaktereika", "Nattpyre" og "Dødens Grøde" dukket opp i løpet av settet.
Kholds låtmateriale er kanskje ikke så avansert, men fungerer glimrende i livesammenheng. Brennende fakler sto støtt oppstilt som scenepynt, og gitarist Rinn satte en ekstra spiss på avslutningen ved hjelp av en tilsynelatende brennende gitarhals. En stø og selvsikker opptreden, som utgjorde en verdig avskjed for bandet.
Sahg
Sahgs debutalbum slippes 18. april i år, og hva passer vel bedre i den forbindelse enn å vise seg frem på Infernofestivalen noen dager i forveien? Bandet består av medlemmer fra band som Gorgoroth og Manngard, men dette betyr ikke at Sahg har noe som helst med black eller death metal å gjøre. Her handler det om seig doom/stoner i Pentagram og Black Sabbaths fotspor.
Bandet var sist ut på John Dee denne torsdagen, og fikk derfor mer tid enn den lille halvtimen de fleste som opptrådte her måtte klare seg med. Låtene slo bra an blant folk, lyden var ålreit og vokalist Olav Iversen hadde en klar røst som stort sett bar godt gjennom rommet. Enkelte ganger skar den riktignok litt i ørene, men ikke så mye at det var ubehagelig. Sjøl skulle jeg ønske at jeg hadde hatt litt bedre tak på låtmaterialet på forhånd, men konserten var underholdende, også for de som ikke kjente til hver eneste låt. Det lød friskt og rått, men samtidig behagelig gjenkjennende. Sahg har ikke høstet all den gode kritikken for ingenting.
Usurper
Så var endelig tiden kommet for kveldens headliner Usurper! Bandet har holdt på siden 1992, så det vil være en ren underdrivelse å kalle dem drevne i faget. Dette var første gang de sto på en norsk scene, og mange hadde møtt opp for å få med seg begivenheten. Usurper spiller en rå og tung form for death/thrash og ga virkelig alt denne sene torsdagskvelden. Bandet viste en entusiasme av de sjeldne, og dro med seg publikum fra første riff.
Usurpers nye vokalist Danny Lawson viste seg å være et funn både når det gjaldt posering, velplasserte ugh, og generell showing fra scenen, mens gitaristene Rick Scythe (i full skinnbekledning) og Carcass Chris (fengende navn!) gjorde sitt for å provosere frem publikums skjulte headbangingstalenter. Min favoritt var allikevel bassist Jon Necromancer som ga alt og mer til akkompagnert av helt herlige fakter i hytt og gevær.
Låtene fra den nyeste plata "Cryptobeast" slo best an blant publikum, og stemningen ble rent magisk da "Conquest Of The Grotesque" og "Kill For Metal" sto for tur. Allsangen var uunngåelig under "Kill For Metal", og hele Inferno brølte snart med under refrenget.
Problemet med Usurper er først og fremst at selv om de har noen knalltøffe låter på lur, har de også mange middelmådige. Dette ble også svært tydelig under siste halvdel av konserten. Mange mistet faktisk engasjementet og begynte å gå slik at det plutselig ble glissent i rekkene. Heldigvis hindret ikke dette bandet i å dure løs like hardt og fartsfyllt som tidligere, og de forlot scenen for godt etter ekstranummeret like selvsikkert som da de kom inn.
Inferno 2006 - dag 2
Inferno 2006 - dag 3
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.