Svart påske - Inferno Festival 2005: Dag 1

(Oslo/PULS): Nok en gang var det duket for en svart påske i Oslo. En mengde svartkledde metalfans strømmet inn til byen også denne gang, og for femte gang på rad ble Rockefeller fylt til randen av de entusiastiske ekstrem-metalfanatikerne. Med headlinere som Morbid Angel, Candlemass og Dissection sier det seg selv at nivået var faretruende høyt i år!


Inferno Festival 2005 / /



Taakeferd


Taakeferd fikk æren av å åpne hele metalgildet, og det var mange forventningsfulle sjeler som hadde funnet veien ned til John Dee tidlig denne skjærtorsdagen. Selv hadde jeg lite kjennskap til bandet på forhånd. Det strakk seg ærlig talt til et par korte sampler jeg noen dager tidligere hadde lastet ned fra hjemmesiden deres, men det lille jeg da fikk høre ga så absolutt mersmak. Derfor var det med mer enn store forventinger jeg trappet opp foran scenen i god tid.


Jeg kan med sikkerhet si at forventningene ble innfridd med et smell fra første sekund. Iført liksminke, nagler og innsmurt i uekte blod entret Taakeferd nonchalant scenen og leverte en maktdemonstrasjon av dimensjoner. Det tok heller ikke lang tid før de med sin dynamiske og drivende black metal av den gamle skolen fikk med seg publikum. Fra tidligere Inferno-år har jeg lagt merke til at det kan være vanskelig for første band ut å få publikum gira, men Taakeferd hadde ingen problemer med den biten. Den energiske opptredenen virket både selvsikker og profesjonell, samtidig som jeg har lite å utsette på låtmaterialet vi fikk servert. Dette ga mersmak!


Nebular Mystic


Dermed var det Nebular Mystic sin tur. Stive som saltstøtter med ryggen til, ventet de verdig til den iskalde introen hadde tonet ut. Deretter kjørte de i gang med ”Legions”, som viste seg å være en veldig fet låt med gode partiskifter. Bandets black metal var meget konservativ, og luktet til tider svært heftig av Darkthrone og deres groovy ettergjengere Khold. Blastbeatsene var mangfoldige, og gitarlyden sylkvass som få.


Fremførelsen ble noe stiv, med en tilsvarende laber respons fra publikum. Det var smått glissent fremme ved gjerdet, og det var relativt få publikummere som headbanget. Settet ble litt ensformig etter hvert, selv om jeg ikke på noen måte vil karakterisere konserten som dårlig. Men dagens høydepunkt utgjorde Nebular Mystic ikke - til det var de for anonyme.


Mortiis


Jeg skal ikke påstå at jeg er noen stor fan av Mortiis’ sterkt goth-inspirerte og elektroniske musikk, men en stor scenepersonlighet er han så absolutt. Med en genuin innlevelse, og scenevant til tusen, beveget den snodige og trolske skikkelsen seg glidende og energisk over scenen.


( )


Det var første gangen jeg så Mortiis live, og jeg ble litt overrasket over hvor spenstig låtene ble fremført live. Synthen omsluttet klamt de dunkende rytmene, uten at drivet ble kvalt og Mortiis stemme lød langt mer uttrykksfullt fra scenen enn på skive. Stemmen hans skar riktignok i ørene til tider, men generelt sett har jeg ikke mye å utsette på lyden. Mot slutten av settet måtte jeg stikke ned til John Dee for å være sikker på å rekke Gorelord, derfor fikk jeg dessverre ikke med meg hele avslutningen.


Gorelord


Da jeg først sto klar foran scenen viste det seg at det ikke var noen grunn til å stresse allikevel, siden bandet ble noen minutter forsinket. Men idet Gorelord endelig kjørte i gang med sin skrekkfilminspirerte death metal ble det stadfestet en gang for alle at venter man på noe godt, venter man aldri forgjeves. Settet var så helhetlig tight at headbanging var et uunngåelig skritt å ta. Med knall-låter som ”The Stench Of Flesh Decomposing” og ”Dismembered Virgin Limbs” fikk man ingenting å klage på.


( )


Hovedpersonen sjøl, Frediablo, vet godt hvordan man skal styre showet, og iført Fulci Lives t-skjorte og caps gjorde han en god figur. Mot slutten av settet kom en gjestevokalist opp på scenen, og kombinasjonen mellom hans skrik og Frediablos brøling var ubeskrivelig fet å være vitne til. Det sier seg selv at nakken var temmelig sliten etterpå.


Lamented Souls


Det var godt å kunne slappe av litt etter Gorelords hardkjør, og Lamented Souls’ Cathedral- og Black Sabbath inspirerte doom metal ble et selvfølgelig valg. ”Essence Of Wounds” åpnet showet, og deretter trillet perle etter perle ut fra høytaleranlegget. Til tross for litt teknisk klabb og babb i begynnelsen, rettet det seg opp etter hvert. Røsten til Simen Hestnæs surnet litt her og der, men jevnt over lød han veldig bra.


( )


Høydepunktene for min del ble den nydelige låta ”Var” samt ”Sprukken Maske” som lød mye råere live enn på plate. Jeg kan ikke si at jeg falt helt for enkelte av rock/stoner bidragene som dukket opp innimellom slagene, men utenom disse var den utvalgte setlisten upåklagelig. Så mye action utenom en eller annen dust som fant det for godt å springe opp på scenen under konserten ble det ikke, men doom-avbrekket ble på alle måter balsam for de allerede smått slitne ørene mine.


Amon Amarth


Folkemengden økte etter hvert som det ble senere på kvelden, og da det var Amon Amarths tur begynte det å bli temmelig stappfullt i salen. Svenskene gjorde en veldig samspilt og tett jobb som mer enn beviste hvor drevne de har blitt etter plenty konserter gjennom årenes løp.


( )


Vokalisten viftet med et mjødhorn i beste vikingstil, og headbangingen var rutinert. Lyden var bra, noe som lot låtene komme til sin rett. Med et upåklagelig trøkk kjørte bandet på med godbiter som ”Masters of War” og ”The Last With Pagan Blood”, og de ble godt mottatt av publikum derav mange så ut til å kjenne stoffet fra før.


Morbid Angel


Da var alt klart for nattens høydepunkt – Morbid Angel! Lydsjekken var i gang lenge før, for her kunne nemlig ingenting overlates til tilfeldighetene. Selv ble jeg imponert over hvor stor en scenepersonlighet David Vincent viste seg å være, med en selvtillit og en karisma som formelig sugde til seg oppmerksomhet. Setlista var plukket fra de gode gamle skivene, og låter som ”Maze Of Torment”, ”Lord Of All Fevers And Plague” og ”Day Of Suffering” holdt standarden strikst hevet. Det er neimen ikke rart at disse klassikerskaperne er pionerer innen death metal sjangeren!


Mellom låtene serverte Vincent herlig amerikanske visdomsord om blant annet ”metal-brotherhood”, og konserten selv kunne vanskelig ha blitt noe bedre i forhold til låtutvalget. En perfekt avslutning på kvelden!


( )

Inferno, dag 2
Inferno, dag 3


Del på Facebook | Del på Bluesky

Inferno Dag 2: Storslått Mayhem-finale

(06.04.10) (Oslo/PULS): Infernofestivalens høydepunkt i år var utvilsomt Mayhem. Det er sju år siden sist dette legendariske og myteomspunne bandet spilte på festivalen, men før scena ble rigget til i umiskjennelig Mayhemstil var det ni andre band som hadde mye å by på.


Inferno Dag 1: Same procedure...

(02.04.10) (Oslo/PULS): I år det 10. gang Infernofestivalen arrangeres. Det er ingen påtrengende storslått feiring av seg selv som preger åpningen av årets Infernofestival, tross den suksesshistorien festivalen har blitt i løpet av disse årene. Her handler det i stor grad om "same procedure as every year".


Grimfist: 10 Steps To Hell

(21.10.05) Man kan trygt si at "10 Steps To Hell" er en etterlengtet utgivelse. Personlig har jeg nærmest sett frem til denne skiva som årets potensielle høydare i likhet med mange av dem som fikk øynene opp for bandets fantastiske debut "Ghouls Of Grandeur". Dette er også et av Frediablos siste gjenlevende prosjekter, og at det knytter seg høye forventinger opp til hans nye verk er derfor ikke det minste rart.


Slogstorm: Sprutende fiskeinnvoller

(31.03.05) Slogstorm er et navn som har dukket hyppigere og hyppigere opp i diverse musikk-webzines den siste tiden, og publikumsoppmøtet under deres konsertopptreden på John Dee under årets Inferno beviste at det var mange som hadde fått med seg den ekstremt gode kritikken bandet har høstet. Bandet har allerede fått tilbud om platekontrakt på grunnlag av sin selvfinansierte demo "Svart Hav", og fremtiden ser lys ut for Alta-bandet.


Svart påske - Inferno Festival 2005: Dag 3

(29.03.05) (Oslo/PULS): Metalfolket møtte opp i hopetall også på den tredje og siste dagen av Inferno Festival 2005. Her får du vår rapport fra avslutningsdagen for nok et vellykket arrangement.


Svart påske - Inferno Festival 2005: Dag 2

(28.03.05) (Oslo/PULS): Fredagens Inferno line-up hadde svenske Candlemass som headliner, og med selveste Messiah som frontmann kunne det ikke gå galt. Les alt om dag 2 fra årets Inferno Festival på Rockefeller og John Dee.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.