Infernofestival 2007: Dag 1

Inferno vokser seg bare større og større, og denne påsken ble metalfestivalen arrangert på Rockefeller for sjuende gang på rad. Siden så mange som 40 % av de besøkende kom fra utlandet i år gikk det nesten like mye i engelsk tale som i norsk da de øltørste tilreisende satte i gang småpraten for å skaffe seg nye bekjentskaper. Men Inferno handler selvfølgelig mer om musikk enn mingling, og på programmet denne skjærtorsdagen sto blant annet Primordial og Suffocation som begge gjorde sine aller første konsertopptredener på norsk jord.

---

Infernofestival 2007 / /

Av Rita Trondsgård // 11.04.07

---

Trinacria

En fusjon mellom støyduoen Fe-Mail og Enslaved hørtes unektelig fristende ut, og samarbeidsprosjektet Trinacria opptrådte i tillegg for første gang noen sinne på årets Infernofestival. Enslaved har gang på gang bevist gjennom sine studioplater at de ikke er redde for å eksperimentere musikalsk selv om bandet aldri har forlatt metallen som grunnelement, og jeg var veldig spent på å finne ut hvilke frukter dette spennende samarbeidet (som riktignok begynte i 2005) ville bære.

Jeg kjente at forventningskurven min steg ytterligere da jeg stilte meg opp så langt foran som jeg kunne komme og det svarte sceneteppet effektivt ble dratt til side. Straks begynte et tungt riff å rulle, om igjen og om igjen, mens Hild Sofie Tafjord blåste hardt i et horn og Maja Ratkje hvisket og hveste inn i en mikrofon som hun holdt i et fast grep mellom tennene. Hele tiden mens de begge var opptatte med å skru, vrenge og vri på knappene foran seg. Vi snakker ikke om Sunn O))) s ugjennomtrengelige lydvegg når det gjelder volum og kraft, men snarere en lettere, mer riffbasert og velstrukturert utgave av fantastiske Khlyst uten et så tydelig fokus på doom.

Mange hadde møtt opp for å få med seg denne selsomme debuten, og tatt publikums prøvende respons i betraktning sto både paffe, overbegeistrede og småskuffa individer igjen etter den siste mektige låta tonet drønnende ut og bandet gikk av scenen. Dette passet definitivt ikke for alle. Under de mest gyngende metal-riffene banget enkelte gjenkjennende, men de samme måtte gi opp da de kaotiske og dronende partiene hvor Fe-Mail presset frem blytunge kaskader av lyd stilte seg i sentrum.

Da settets siste låt skulle spilles, stilte Fe-Mail seg opp ved siden av Grutle og mens Maja Ratkje sang ordløst i perfekt harmoni med Hild Sofie Tafjords horn stemte Enslaved-vokalisten brummende i. Det hele var så vakkert, så brutalt og ikke minst så velarrangert at i dette øyeblikket hadde ikke et eneste av de øvrige bandene på festivalen noen som helst sjanse til å måle seg med dem stemningsmessig. Er du en av dem som skal til Kongsberg jazzfestival, vit at Trincaria er et absolutt must.

Primordial

Når det kommer til metal blandet med irske folketoner, er det Primordial som gjelder. Jeg rangerer uten å nøle disse irene over for eksempel Cruachan som byr på en lignende miks. Bandet lyder bare bedre og bedre på skive, og progresjonen de har vist på sine to siste fullengdere Storm Before Calm og The Gathering Wilderness er enorm. Unødvendig å tilføye at jeg så frem til denne konserten og troppet opp med godt mot for å overvære deres fengende folk/black metal.

Dette var som vokalist Alan Averill påpekte bandets første konsert i Norge, og ikke minst han selv gjorde sitt beste for å innfri de fremmøttes forventninger. Alan Averill fremsto som sikker og scenevant der han pisket opp stemningen ved hjelp av en energisk opptreden samt stadige tilrop og fremstøt mot publikum. I kontrast forholdt resten av bandmedlemmene seg forbløffende rolig. De to gitaristene banget høftig og diskret i takt med bassisten mens de konsentrerte seg om å gjøre spillejobben i fred og ro. Litt tekniske problemer stoppet ikke Primordial, og knallåter som The Golden Spiral og Sons Of The Morrigan gjorde konserten til en minneverdig opplevelse.

Paradigma

Den norske doom-metal scenen består som kjent ikke av så fryktelig mange band, og Paradigma forsvant opprinnelig for fire år siden etter bandets daværende bassist Einar Fredriksens døde på tragisk vis. Med opptredenen på Inferno denne torsdagskvelden ville bandet bevise at de endelig hadde returnert.

Paradigma inntok den lille og intime scenen nede på John Dee med stoisk ro før de helte sine tunge, seige riff på velkalkulert vis ut over publikum. Tom Kvålsvoll (som på lørdagskvelden var å se på scenen som gitarist i Dødheimsgard) tok seg av både gitarspilling, renvokal og growling, mens Zilla leverte lys kvinnelig vokal bak keyboardet.

Dessverre var bandet svært uheldige med lyden. Etter min mening er kvinnevokalen for flat og synthen for klam til at det fungerer særlig godt i Paradigma, men ingenting ble bedre av at både kvinne- og mannsvokalen forsvant i en rørete lydgrøt hvor bassen var altfor fremtredende til at noen av detaljene kunne skimtes. I det minste hadde jeg som ikke kjente så godt til låtmaterialet på forhånd store problemer med å få noe særlig ut av låtene slik de lød denne kvelden.

Watain

I fjor sto Endstille igjen som «the true black metal act» for min del (Emperor tilhører vitterlig en annen liga), og i år håpet jeg på at Watain ville komme til å innfri på samme arena. Watain overlot ingenting til tilfeldighetene, her var det nagler, svart påkledning og god gammeldags liksminke som gjaldt. Svenskene var siste band ut på John Dee denne kvelden, og fikk dermed spille femten minutter lenger, men trengte ikke å slite med å fylle opp den ekstra tida med fete låter.

Både tekstene og låt-titlene er like erketypiske som den svart/hvite sminken de alle hadde smurt seg inn i og Watain spiller riktignok ganske streit tradisjonell black metal, men slår knock-out på mange innen genren når det kommer til variasjonspenn. Dette gjelder ikke minst når det kommer til deres karakteristiske riffing og taktskifter. Det hjelper selvfølgelig om man har sans for sjangeren fra før, men man trenger ikke å ha et så nært forhold til å låtene på forhånd for å få mye ut av en Watain-konsert. Mange hadde møtt opp for å få med seg opptredenen og bandet så ut til å sette pris på responsen de fikk. Det trøkket som mest da stanken av settets sterkeste låter Devil's Blood og ikke minst Storm of the Antichrist sammen med Sworn to the Dark fra det ferskeste albumet fylte luften. Stødig levert.

Suffocation

Da var tiden kommet for kveldens store headliner, death metal bandet Suffocation, og mange hadde presset seg frem mot scenen for å oppleve amerikanernes første konsert i Norge noen sinne. Frank Mullen hadde en imponerende evne til å underholde sitt publikum, og skapte en farlig god stemning ved hjelp av sin supplerende mimikk og sære fakter. Han skamroste tilhørerne, oppfordret til en god gammeldags moshpit og gjorde sitt beste for å dra stemningen til værs.

Det var bare å la seg rive med da bandet spilte den ene knusefete låta etter den andre, som de med flid hadde plukket ut fra sin 17 år lange karriere. Tittellåta fra Pierced from within var selvfølgelig en del av settet, mens de jevnt over konserterte seg mest om å spille låter fra den ferskeste skiva som enkelt og greit bærer navnet Suffocation. Det rutinerte bandet briljerte med sine tekniske ferdigheter, og det varte ikke lenge før de fremste rekkene ga seg til å bange synkront. Ekstranumre var en selvfølge, publikum brølte etter mer, og om ikke lenge kom amerikanerne tilbake for å avslutte kvelden med to brutale låter hvorav Jesus Wept var hentet helt fra bandets storslagne debut. En knalltøff avslutning på Infernos første kveld.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky