Slogstorm: Svart Hav

Disse freske finnmarkingene har fått mye positiv respons på sin selvfinansierte ep "Svart Hav" den siste tiden, og den gode kritikken er langt ifra ufortjent. Deres barske blanding av thrash og death metal presenteres selvsikkert og stilfullt; riffene sitter godt i sin fengende enkelthet, og på toppen av det hele er verket kronet av en übergrom og fet growlingvokal. Slik vil vi ha det!


Oppskriften er ikke helt ny, men i Slogstorms selskap får jeg ikke tid til å kjede meg et sekund. "Svart Hav" består av sju spor, hvorav to er intro og outro, mens "Lossing Av Lik" er et stemningsfullt mellomspill, hvor den ramsalte stemninga kommer frem i sin helhet. Hele konseptet minner meg av en annen grunn sterkt om følelsen jeg fikk av Stuart Gordons flotte film Dagon. Ellers kan visse Zyklon-paralleller trekkes her og der.

Lydproduksjonen er slett ikke ille til demo å være, og kler de tunge riffene godt. Best trives jeg med Slogstorm når tempoet senkes til et kvernende og tungt nivå der man virkelig får lov til å nyte de gode riffene man får servert. Låtmaterialet er sterkt, og de setter seg veldig godt, noe som umiddelbart gir en lyst til å spille skiva på nytt så snart den atmosfæriske outroen så langsomt har tonet ut.

Som tidligere nevnt er ikke "Svart Hav" så overvettig original, men det spiller ingen rolle når det gjøres så helhetlig og tett som her. Dette bandet er virkelig verdt å få med seg på årets kommende Inferno-festival!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slogstorm: Sprutende fiskeinnvoller

(31.03.05) Slogstorm er et navn som har dukket hyppigere og hyppigere opp i diverse musikk-webzines den siste tiden, og publikumsoppmøtet under deres konsertopptreden på John Dee under årets Inferno beviste at det var mange som hadde fått med seg den ekstremt gode kritikken bandet har høstet. Bandet har allerede fått tilbud om platekontrakt på grunnlag av sin selvfinansierte demo "Svart Hav", og fremtiden ser lys ut for Alta-bandet.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.