Infernofestival 2007: Dag 3

Det finnes ingen tvil: Selv om legendariske Sodom trollbandt kveldens publikum med sin tyske sjarm og røffe stil, var det allikevel Anaal Nathrakhs øredøvende larm som billedlig talt brakte dem ned på kne i stum beundring.

---

Infernofestival 2007 / /

Av Rita Trondsgård // 12.04.07

---

Lobotomized

Om ikke Lobotomized var festivalens mest samspilte eller rutinerte band, regjerte de på rølpe-listen som det minst selvhøytidelige. Det Oslo-baserte bandet er enda på demo-stadiet, men skal man tro på ryktene jobber bandet for tiden med et album. Vokalisten Skrapparkaren Marie Ellefsen hadde null noe problem med å innrømme at stilen deres var tungt inspirert av både Autopsy og Abscess, men hans skvaldring mellom låtene var ærlig talt mer interessant å høre på enn selve musikken.

Med seg på scenen hadde bandet med seg to søppelkasser som var stappet med mer eller mindre spennende giveaways som vokalisten gledelig øste utover publikum, «for å kjøpe seg fans» som han sa. Blant godbitene fantes gamle olavester, oppvaskbørster, bleier, grelle gardiner og ikke minst en plastpose med kassetter fra det gode gamle 80-tallet som til slutt ble kastet skjødesløst ut i salen da vokalisten gikk lei av å slenge dem ut enkeltvis. Folket tok for det meste gladelig imot, selv jeg mistenker at en god del kassetter ble liggende på bakken etter endt gig og enkelte gikk så langt som å flashe pupper for å få kloa i de gjeveste gavene. Aldri før har jeg hørt så mye latter under en metalkonsert.

Brutal Truth

Publikumsoppmøtet under Brutal Truths åpningskonsert på hovedscenen var smålabert i forhold til hvor mange som hadde tatt turen for å se Red Harvest dagen før, og dette så ut til å skuffe bandet. Opptredenen var både uinspirert og tam til tross for at den solide miksen mellom grind/death sammen med det kjappe tempoet burde tilsi at dette ville lyde minst like energisk som Rotten Sound.

Vokalisten manglet publikumstekket til for eksempel Alan Averill (Primordial) og da han med fullstendig likeglad røst påsto at han var glad for å opptre i Norge og tillegg sto med siden vendt mot publikum, var det vanskelig å bli overbevist om at han virkelig mente det. Jeg fikk heller ikke noe bedre inntrykk av konserten da vokalisten (forsatt halvt bortvendt fra tilhørerne) uttalte med monoton stemme at «We have a few more songs on our list, and will try to go through them real quick» som om han så frem til å gå av scenen så fort som mulig. En skuffende opplevelse.

Dødheimsgard

Hadde enda ikke anskaffet meg Dødheimsgards Supervillain Outcast før denne konserten, og synd var det siden mange av låtene som ble spilt var hentet fra dette albumet. Bandet hadde selvfølgelig sminket seg opp på sært og karakteristisk Dødheimsgard-vis. I tillegg hadde scenen blitt utsmykket med to utstillingsdukker innpakket i aluminiumfolie med gummimasker over ansiktene og som for å sette prikken over i'en også var utstyrt med hver sin dildo.

Lyden var dårlig for Dødheimsgard som for flere andre som opptrådte på Rockefeller denne påska, og riffene druknet stadig i bass og trommelyd. Det kunne allikevel ikke stoppe meg fra å bli begeistret da bandets eks-vokalist Aldrahn dukket opp på scenen for å fremføre den klassiske Traces of Reality som ble komplettert med Twin Peaks-sampler og det hele. Definitivt konsertens høydepunkt.

Blood Tsunami

Blood Tsunami slapp debutskiva i forkant av festivalen, og jeg tipper at de med denne opptredenen har klart å utvide fanskaren yyterligere. Like sannsynlig er det at de nyrekrutterte medlemmene vil gå til innkjøp av albumet i nærmeste fremtid. I etterkant fikk jeg høre at bandet slet med scenelyden, men den stadig stigende stemningen gjorde sitt til at flere og flere i salen lot seg rive med da den thrasha perlen etter den andre ble levert på stilfullt vis.

Vi snakker bredbeint thrash metal, og selv om det var lett å høre Slayer-parallellene, utelukket ikke dette det faktum at riffingen holdt høy kvalitet og at medlemmene har vært stødige på sine respektive instrumenter i mange år. En ting er sikkert, skiva Thrash Metal skal i hus så fort som mulig.

Koldbrann

Jeg har allerede rukket å se Koldbrann live et par ganger, men sjelden har jeg sett dem levere så solid som de gjorde denne kvelden. Bandet spilte på Inferno allerede i 2003, samme år som den kritikerroste debuten Nekrotisk Inkvisition ble sluppet. Den gang måtte nordmennene nøye seg med å åpne slusene nede på John Dee kvart på seks, men i fjor fikk de nok en plate på samvittigheten, noe som betydde at de hadde rykket fremover i ansiennitetskøen siden sist. Koldbrann gikk derfor på som nest siste band på John Dee.

Litt starttrøbbel med mikrofonen hindret ikke bandet i å smelle til, og lyden var jevnt over god. Black metal bandet valgte naturlig nok å konsentrere størsteparten av settet rundt den siste skiva Moribund selv om de som ventet på de gode gamle slagerne fra debuten også fikk tilfredsstilt sine ønsker. Oppmøtet var bra og folk så ut til å sette pris på det de hørte, noe som gav Koldbrann all verdens grunn til å gå av scenen med god samvittighet.

Tiamat

Så kom turen til Tiamat, bandet som holdt seg til death metal i begynnelsen av sin karrière, men som bare har blitt mykere og mykere med årene. Det passet forsåvidt fint med en pustepause etter Koldbranns forrykende opptreden nede på John Dee, men til tross for at det lød både pent og behagelig de første låtene, ble det kjedelig i lengden. Johan Edlunds dype røst klang godt og bar langt, lydbildet lot alle detaljene slippe til, men jeg kan spare meg for de tykke synthteppene.

I nærheten av der jeg befant meg i salen, sto også tre kjærestepar tett omslynget og under en av de roligste låtene, var det ikke synkron-banging parene henga seg til, men synkron-klining! Det sier seg selv at Tiamat skilte seg en del ut fra de øvrige bandene som spilte på festivalen, men for all del, mangfold er bra. Allikevel, når det kommer til det teatralske og inderlige foretrekker jeg My Dying Bride fremfor Tiamat. Når kommer til metal med gotisk tilnærming velger jeg heller Paradise Lost. Så enkelt er det.

Anaal Nathrakh

Kjære Inferno-arrangører: Hva i huleste hadde Anaal Nathrakh nede på lille John Dee å gjøre!? Dette bandet hører hjemme på hovedscenen. Jeg har for vane å alltid fullføre det jeg har begynt på, noe som også gjaldt Tiamat-konserten, men da jeg begynte å bevege meg mot trappen etter at siste låt var over skjønte jeg at noe kom til å gå fryktelig galt. Alle subbet fremover, jeg kom nesten ikke av flekken, dette minte meg om noe, men... hva? Kunne det være Tsjuder-konserten for to år siden? Da det ble så stappfullt at flerfoldige minutter tikket avgårde mens man sto fastlåst i kø og fortvilt kunne høre takten trampes igang nedenunder? Jepp. Same old story.

Når et band på Anaal Nathrakhs størrelse opptrer live for tredje gang noen sinne skulle det vel ikke være vanskelig å tenke seg at John Dee kanskje ikke ville være stort nok å romme alle de som ønsker å få med seg begivenheten. Men, nok surmuling. Jeg fikk klemt meg ned tidsnok til å få med meg siste halvdelen av settet og fikk fullstendig bakoversveis. Ikke av den innestengte svettelukta som oppsto siden alle måtte trykke seg så tett inntil hverandre for å få plass, men av den sinnssyke energien som strømmet ut fra de tydelig fornøyde britene som sto på scenen.

Lyden var knivskarp slik seg hør og bør for et ekte black metal band, villskapen vokste dundrende i takt med publikums høye tilrop og begeistrede applaus mens riffingen satt som et skudd. Den høye diskanten som hele tiden holdt seg mer fremtredende enn bassen i lydbildet kledde de kaotiske men uhyre detaljerte låtene perfekt. Jeg hadde ikke turt å håpe på at dette ville sparke så til de grader hardt live som det faktisk gjorde. Nå skal jeg saumfare hjemmesiden jevnlig for å finne ut om Dave Hunt mente alvor da han sa at de snart skulle komme tilbake.

Sodom

Noen hevder at de gamle er best, mens andre nøyer seg med å samtykke i at, tja, de gamle er ihvertfall eldst. Sodom var i det minste det eneste bandet som hadde en fartstid på over 20 år på Inferno-festivalen dette året og har faktisk 25-års jubileum i år. Hva passet vel bedre enn å feire nok et overstått år på Rockefeller foran en haug overstrømmende fans? Ingenting. Absolutt ingenting.

Gulvet var for lengst blitt klissete av øl etter en lang og hard dag i festivallokalene, og den harde kjernen av Sodom-fans hadde for lengst funnet sin plass blant de fremste rekkene da bandet gikk på scenen. Tyskerne spilte et variert sett med thrasha, feite låter og klarte seg bedre enn Immortal dagen før rent lydmessig.

Den selvsikre vokalisten Tom Angelripper gjorde sitt beste for å piske opp stemningen så godt det lot seg gjøre. Dan Lilker (Brutal Truth) trådte støttende til som gjestebassist under en av låtene, mens Abbath gjorde sin inntreden som gjestevokalist da ekstranumrene ble et faktum og coverlåta Ace of Spadess kjente åpningsriff strømmet ut fra høytalerne. Ikke lenge etter rundet Sodom av moroa, og Inferno var atter en gang over. Sliten i både nakke og bein vandret jeg til hotellet for å sikre meg noen timers søvn før hjemreisen, men om Inferno makter å matche denne lineupen i 2008 hva variasjonspenn og kvalitet angår, kommer jeg mer enn gjerne tilbake igjen om et års tid.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky