Rock og melankoli på Moldejazz

To musikalske damer imponerer på den største konsertscenen til jazzfestivalen. Den enes musikk er noe innadvendt og lettere melankolsk, mens den andre byr på aggressiv og røff rock

---

Ane Brun/Patti Smith / /

Av Anders Dyrkorn // 16.07.08

---

Ane Brun har i løpet av de siste årene etablert seg som en av de fremste artistene innen singer/songwriter-sjangeren, både i Norge og Sverige. Hun er født og oppvokst i Molde, hvor hun er mer kjent som Ane Brunvoll. Denne konserten på hjemmbane blir en triumf fra første strofe.

De fleste av låtene i konsertsettet er hentet fra den nyeste utgivelsen Changing Of The Seasons, og de går rett hjem hos hennes egne. Brun skriver vakre og melankolske ballader, med inspirasjon fra både country, gospel og visepop. Låter som Gillian, Ballon Ranger og særlig tittelsporet holder høy klasse. De fremføres på en neddempet og selvsikker måte, og konserten viser at Brun er blitt en rutinert live-artist.

Med seg til Molde har hun en gjeng dyktige bandmusikere. Bass, trommer, to strykere og kvinnelige korstemmer komper sangene på en neddempet og forsiktig måte. I ekstranumrene slipper de seg noe mer løs, blant annet under en rocka cover av St.Thomas-låta Falling Down.

Konserten avsluttes med hennes aller beste låt My Lover Will Go, som er "hur bra som helst", som de sier i Bruns nye hjemland Sverige. Det er ikke usannsynlig at hun vil få en like langvarig karriere som kveldens neste artist, selveste Patti Smith.

Hun entrer scenen med et band som består av Lenny Kaye gitar, Jay Dee Daugherty, trommer og Tony Shanahan, bass og keyboards. De åpner med storlåten Gloria:In Excelsis Deo fra det klassiske albumet Horses, som kom i 1975.

Og det er de gamle godlåtene som publikum vil ha og heldigvis får i rikt monn. Dancing Barefoot, Rock`n Roll Nigger, People Have The Power og selvfølgelig Because The Night fremføres med et rocka og garasjeaktig sound, akkurat slik Smith bør høres ut.

Vi får også høre en noe neddempet versjon av Smells Like Teen Spirit, en coverlåt som neppe er tilfeldig valgt. Til tross for at hun har passert de 60, er Smith fortsatt en energisk og sint rocker med et politisk budskap. Mot slutten av konserten kommer en voldsom energiutblåsing. Hun river strengene av sin elektriske gitar, og holder en flammende appell som oppfordrer oss til å ta vare på naturen, kloden og hverandre.

Publikum lar seg rive med av damas insisterende sceneenergi. Og Patti Smith er en sjelden blomst innen rocken, en karismatisk og ujålete figur som aldri slutter å være sint.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky