Stormfulle høyder med Ane Brun

Det er liksom ikke noen middelvei i Ane Bruns musikk. Hennes uttrykksmidler har alltid vært de sterkeste. En antologi av kontraster, klosset i møte med det begjærlige, famlende gjennom kjærlighetens labyrinter. Euforisk på grensen til det epifaniske, alltid med henrykkelse og overbevisning når gleden gløder.

Av Christen Hvam // 30.10.20

Ane Brun har vært utaskjærs de siste 20 årene, Sverige og Stockholm er i dag nærmest som hjemland å regne. Mye vann har rent under broene siden hun tidlig på 2000-tallet sto fram på by:Larm bare med en kassegitar og denne på alle vis oppsiktsvekkende stemmen, og med et knippe bemerkelsesverdig gode sanger. Siden har det gått slag i slag, som man sier.

Du finner fortsatt spor av både Annie Lennox og Kate Bush i stemmen hennes, det autorativt fyrrige blandet med en særegen porøsitet og krisphet, en skinnende skarphet, som sol over skaresnø. En Ane Brun-sang skyter seg likesom inn i trommehinnene dine om du så befant deg på havets bunn. Det er noe med det sentimentaliserende, selve intimiteten i det musikalske uttrykket. Så er hennes inspirasjonskilder legio, fra tradisjonelle singer/songwritere som Cohen, via elektronika og jazz til triphop.

Er det så mulig å tenke seg et Brunsk sangunivers uten erfaringer av dysfunksjonell kjærlighet? For så vidt et tåpelig spørsmål - i den forstand at det neppe er mulig å forestille seg noe musikalsk uttrykk overhodet dersom det ikke lot seg gjøre å hente inspirasjon fra de mørkeste og såreste opplevelser som vederfares oss, det vi alle deler fordi vi deltar i det relasjonelt menneskelige.

Se for deg at kjærligheten alltid var en dans på roser, ingen sårhet, ingen sjalusi og misforståelser, intet bedrag eller fortielser. Ingen forstillelse. I en slik verden, ville Ane Brun da vært en husstellærer på bygda utenfor Molde, harmonisk og i salig ektestand med en eller annen revisor fra Kristiansund? Neppe. Fordi musikken hennes er så mye mer en hjertesmerte og kuratering av egen livslede og -glede.

Brun mistet faren sin i 2016 og det har tatt lang tid å få sorgen over tapet på avstand slik at hun igjen kunne gripe pennen fatt. Men i fjor sommer kom forløsningen. Hun stakk seg vekk langt inni fjellheimen, den romsdalske, formoder vi, og der ble disse sangene til i løpet av noen få uker.

Det åpner med «Honey», en suggererende, lettfotet sang med en svai av bossanova i rytmen. Lydbildet er luftig og sfærisk, som bivånet man et trekk av hvite svaner i glideflukt over skoddelagt vann. Tittellåten «After the Great Storm» er elektronisk kammerpop. Det er raffinert som fy, et «stort» arrangement, med strykere og masse knotter-frembrakt lyd som vrimles sammen, noen ganger spevinget og spakt, andre ganger majestetisk finsmidd og uvørent på samme tid.

I «Crumps», som er platas første singel, er stemmen mørkere, mer Lennox-style, og en av de fineste melodiene på denne utgivelsen. «Feeling Like I Wanna Cry» har fine rytmiske kontraster og en plastisitet i arrangementet der det blyge likesom fomler seg fremover. Men en tanke anmassende er den, og definitivt ikke blant de beste på plata.

Ane Brun har spart den beste sangen til slutt. «We Need a Mother» har et mørke i seg, noe seigt og repeterende som understrekes både av de tunge, nærmest sorgsilende strykerne, kontrastert mot Bruns nesten pastorale måte å synge den på. Tonene er så luftige og filmatiske, ja, så vindfulle at man skulle tro det var gjennomtrekk i dem. Nesten som en salme.

Er det så intet å innvende mot «After the Great Storm»? Joda. Melodiene er ikke på høyden med de fineste i Ane Bruns katalog. Mange av sangene har også for lik musikalsk topografi, elle rettere, mangel på sådan. Det blir rett og slett litt for flatt. Etter denne skrivers mening er det bare åpningslåten «Honey» og den avsluttende «After the Great Storm» som runer seg inn i bevisstheten.

Ane Brun har produsert albumet sammen med Anton Sundell og Martin Hederos, som også er kreditert som med-låtskriver på flere av sangene. Bidratt har også Tonbrukets Johan Lindström og Dan Berglund, i tillegg til hele fem ulike trommeslagere og bassisten Felisia Westberg. Tar vi med de særlige synth-signaturene som Samuel Starck er arkitekten bak, skulle de fleste være nevnt.

Sammen frembringer de et lydbilde vi vet Ane Brun har en stor affinitet til. Denne skriver kan imidlertid legge bånd på sin begeistring. Mellom bassen, trommene og strykerne svever disse synth-lydene rundt, skisseaktige og utflytende, og det blir for mye blyge bølger over langgrunt vann. Jeg savner kontrastene og oppvigleriet, som vi vet ikke er fremmed for Ane Brun, men som her glimrer med sitt fravær. På langt nær hele veien, men likevel for ofte.