Spennende jazz fra 78 år gammel legende

Ornette Coleman er en levende legende som betegnes som frijazzens far. Denne ettermiddagen får vi høre at hans musikalske univers ikke er fullt så sært som ryktet vil ha det til.


Ornette Coleman Quartet / /


Ornette Coleman har stått høyt på ønskelista hos Moldejazz i flere år. Saksofonisten nærmer seg de åtti og har en selvskreven plass i jazzhistorien. På 1950-tallet var han en av de første musikerne som utfordret de gjengse oppfatningene om hvordan forholdet mellom rytme, melodi og harmoni skulle være.

Med seg til Moldejazz har han to bassister og sønnen Denardo på trommer. Bandet framfører en setlist som består av hardtsvingende boplåter og roligere komposisjoner. Balladene minner faktisk litt om Miles Davis` sound og musikalske uttrykk på 80-tallet. Pappa Coleman tar ofte regien, med melodiske temar som går rett hjem hos publikum. Han trakterer både trompet og diverse saksofoner med den største selvfølgelighet. Sønnen Denardo Coleman er en kreativ trommis, som bruker hele trommesettet for å kompe opphavet sitt.

I enkelte kortvarige og kollektive improvisasjonsutbrudd viser musikerne at de forvalter en stolt og sær musikalsk tradisjon. Men mesteparten av repertoaret er relativt lett tilgjengelig for et jazzvant publikum. Ornette Coleman Quartet gir publikum en fin opplevelse, og avkrefter kanskje samtidig myten om frijazzens utilgjengelighet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Velsmurt hitmaskineri med sporadisk engasjement

(18.07.08) De sortkledde svenskene har en grei dag på jobben i finværet på Moldejazz. Men bandet virker noe uengasjert, og det savnes trøkk og spilleglede hos de relativt unge rockeveteranene.


Maktdemonstrasjon av Mary J

(17.07.08) Steintøff sangerinne med lang fartstid innen r&b ga publikum full valuta for tid og penger denne ettermiddagen i Molde.


Rock og melankoli på Moldejazz

(16.07.08) To musikalske damer imponerer på den største konsertscenen til jazzfestivalen. Den enes musikk er noe innadvendt og lettere melankolsk, mens den andre byr på aggressiv og røff rock


Funky elefanter i fri dressur

(16.07.08) Denne trioen er inspirert av jazzrockguruer som Miles Davis og Joe Zawinul. De spiller tett, svett og drivende jazzrockfunk slik det har vært gjort før.


Ukontrollert, regissert kaos

(15.07.08) En kan si mye rart om Ornette Coleman, men at mannen kan kle seg – den saken er heva over enhver tvil. Her mangla bare malingspøsen, så ville Maler'n til Bjercke eller Drygolin sporenstreks rykka inn som hovedsponsor. Makan til dress!


Bluesskjema med mye attåt

(15.07.08) Vidar Busk og de unge bluesmusikerne i Red Hot leverte en gnistrende konsert på en regntung mandagsnatt i Molde. Gode musikere i eminent samspill gjorde blueskvelden langt fra trist.


Marilyn Mazurs ur-jazz

(14.07.08) Stilig. På grensa til det naturstridig stilige – slik at det nærmest virker befriende, når sjenerende spraking griper forstyrrende inn i en av Nils Petter Molværs introduksjoner. Noen vil kalle det world music. Jeg velger uttrykket ur-jazz. Om jazz hovedsaklig handler om improvisasjon – ja, så er det dette som er jazz.


Moldejazz er i gang

(14.07.08) Denne uka er det nok en gang jazzfestival i Rosenes by. På programmet står artister som Mary J. Blige og Ornette Coleman


Ornette Coleman til Molde

(27.03.08) Ornette Coleman Quintet og kvartetten Mazur/ Molvær/ Youssef/ Aarset er nye navn til årets plakat på Moldejazz. Fra før har festivalen offentliggjort Patti Smith på Romsdalsmuseet, og et bestillingsverk signert Enslaved & Shining.


Ornette or not? Ornette!

(01.07.04) (Kongsberg/PULS): En av de siste gjenlevende legendene innen jazzen, Ornette Coleman, avslutta åpningsdagen på jubileumsfestivalen i sølvbyen. Det gjorde Coleman på det viset som man kan og skal forvente av en stilskaper: Han tok oss med til steder vi knapt ante eksisterte og han fortalte oss at originaliteten og skaperkraften fortsatt er tilstede i fullt monn.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.