Ane Brun: Sketches
Tidligere i år fikk Ane Brun kraftig kudos og stående penneapplaus for sitt tredje studioalbum Changing of the Seasons. Nå slipper hun, angivelig etter påtrykk fra henrykte fans, en fysisk versjon av det tidligere digitalt tilgjengelige demoalbumet Sketches. Dette er Brun i bare omgivelser, kun akkompagnert av tendre pianotrykk, egen koring og fingre som stryker på strenger. Det låter som alltid fortryllende.
"Sketches" er som tittelen indikerer skisser, og det er skissene til sangene fra "Changing of the Seasons" som her presenteres i nedstrippa form, med unntak av de tidligere uutgitte låtene Miss Moaning og My Babys Arms. Mange vil sikkert mene at dette kun er et sjarmerende supplement til studioalbumet; et uventet innblikk i artistens grunnleggende idévirke, exstras for the fans osv. Og selv om overnevnte nok er både sant og sikkert, vil jeg i anledning "Sketches" slå et slag for det snart komiske uttrykket Less is more. For dette er virkelig et treffende saying for denne utgivelsen, kanskje med unntak av et par av låtene.
En tydelig talsmann for uttrykket er åpningssporet The Treehouse Song, som med klare analogier til Dolly Parton gjorde meg umåtelig medtatt første gang jeg hørte den. Og om jeg ikke var betatt nok fra før, er jeg nå stupforelsket. Og slik Parton holdt perleballaden I will always love you langt unna Elvis managere i sin tid, bør Brun holde denne denne låta tett til sitt bryst. Tittelsporet Changing of the Seasons fungerer også overraskende bra i barere utgave, særlig fordi Brun også her inkluderer egen stemme og Nina Kinert i et kraftfullt korverk innimellom klimpring og den følsomt fremførte ordsammensetningen Its difficult to be happy.
Høydepunktet er imidlertid Armour, som med enkelt pianoakkompagnement henfører meg til barndommens betydelige barriereoverskridelser. Prøvende ved pianoet, frydefull over å kunne koordinere to hender i noe som ble en melodi med takt. Så prøve med stemme. Feile, for så å smile stolt etter neste forsøk. Ane prøver også med stemmen. Og hun gjør det på en måte som er både velpoengtert og mye omtalt etter tidligere utgivelser. Jeg skal derfor ikke bedrive ytterlige utbroderinger. La meg bare si at det tiltaler meg meget at hun her gjør det enkelt. Om de to nye låtene kan jeg bare ytre at de ynder seg godt innpå de øvrige sangene, og således utgjør en verdig avslutning på en umiddelbart kjærkommen utgivelse, som kanskje særlig for oss med sans for syngende poeter med sengekant og studioangst er like interessant som utgivelsen i mer bearbeidet form.
Del på Facebook | Del på Bluesky