Marilyn Mazurs ur-jazz
Stilig. På grensa til det naturstridig stilige slik at det nærmest virker befriende, når sjenerende spraking griper forstyrrende inn i en av Nils Petter Molværs introduksjoner. Noen vil kalle det world music. Jeg velger uttrykket ur-jazz. Om jazz hovedsaklig handler om improvisasjon ja, så er det dette som er jazz.
Mazur/ Molvær/ Aarset/ Youssef / /
Marilyn Mazurs første konsert i Molde ble en oppvisning i eminent stil og smak. Hennes kvartett serverte gjennomført søkende musikk, en konsert som fikk den vakrest mulige opptakt da oud-spilleren Dhafer Youssef åpna det hele med å lese dikt. Eller oppfatta han det kanskje som sang? I hvert fall begynte han etter hvert å synge, og det ble ikke mindre betagende av det. Han er i besittelse av en aldeles nydelig røst, uansett hvor han befinner seg i det ekstreme registeret han behersker. Høyt der oppe; som en Sting, langt der nede; som en Johnny Cash.
Og så Eivind Aarset, da - som sitter der med butikken i fanget. Noen oppfatter hans spillestil som monoton og sånn gikk no dagan, liksom, med Eivind og hans knotter og strenger. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Eivind Aarset er en genuint original musiker, en artist som ikke liker å stikke seg fram hvis han ikke trenger å gjøre det, en musiker som bare gjør alt riktig enten han opptrer som solist, eller om han legger ut det perfekte bakteppe.
De spiller så å si akkordløst, selv om de er satt opp med to typiske akkordklingende instrumenter som oud og gitar. Men under Marilyn Mazurs ledelse handler det mest om riff. De er gjerne komponert i merkelige taktarter som 9/8 eller 13/8, men det låter helt naturlig ikke minst fordi bandlederen nærmest lager en taktløs basis. Ikke misforstå; jeg mener ikke taktløst! Gudbedre! Heller vektløst. Hun forholder seg på en måte ikke verken til 1'ern eller taktarten. Likevel er alt nøyaktig på plass. Hele tida. For en trommeslager hun er!
Sa jeg riff? Ja, det sa jeg. Marilyn Mazurs kvartett i Molde 2008 er riff-basert. Veldig langt unna jazz-standarder som «My Funny Valentine», i sin form mye nærmere Rolling Stones' «Satisfaction». Eller som Eric Clapton en gang sa det: Jeg kan gjerne spille én tone hele kvelden, forutsatt at jeg finner den rette. Molvær, Aarset og Youseff spiller ikke bare én tone. Poenget er at de gjør det svært enkelt. Når de har funnet det rette riffet, så holder de fast ved det. Og det funker.
En venninne av meg spurte en gang hvorfor jeg hele tida måtte spille den sangen hun kalte «Morgen På Bondegården» - i praksis alt hva Miles Davis foretok seg mellom 1970 og 1975. Mange vil mene det låter sånn - når Youssef galer, når Eivind Aarset rauter, når Nils Petter Molvær spiller trompet som låter som alt annet enn trompet, mens Mazur slår på alt som ligger i hennes nærhet. Men igjen: Jeg kan ikke bli mer uenig. Det er dette som er jazz.
En bedre åpning i selve storstua kunne årets Moldejazz ikke fått.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.