Jon Eberson Bjørnar Andresen Paal Nilssen-Love: Mind The Gap
Når gitarist Jon Eberson, bassist Bjørnar Andresen og trommeslager Paal Nilssen-Love setter hverandre stevne, så er det tre markante representanter for tre generasjoner som møtes. Likevel kan vi raskt slå fast at her finnes det overhodet ingen generasjonsmotsetninger.
Til tross for at herrene Eberson, Andresen og Nilssen-Love i utgangspunktet kommer fra tre forskjellige ståsteder, er det lett og ganske så åpenbart å få øre på at de også har veldig mye felles. Ikke så rart kanskje: Det er vel muligens derfor de har ønska å jobba sammen, hva vet jeg?
Hvor har så Eberson, med utgangspunkt i 70-tallet, Andresen med fartstid helt fra 60-tallet og Nilssen-Love, skårungen fra 90-tallet, funnet hverandre? De som har fulgt med i norsk jazz de seineste åra vil ikke bli overraska over at det er i de friere og åpnere musikalske landskapa gutta har lagt ut på tur. Sjøl om alle tre har erfaring fra og kunnskap om andre typer uttrykk, er det nok utvilsomt her de føler et felleskap.
For meg blir på mange måter denne musikken et strålende eksempel på at sirkelen nå har kommet helt rundt. Bjørnar Andresen, med bakgrunn fra tankegodset til den legendariske amerikanske musikk-filosofen George Russell og tidlig involvert i band sammen med Terje Rypdal og Svein Finnerud, har egentlig aldri bevegd seg så veldig langt bort fra denne måten å uttrykke seg på. Han har turt å bevege seg i landskap som til dels har blitt utskjelt og latterliggjort. Det har Andresen fnyst av og stått mer eller mindre rakrygga gjennom mang en musikalsk storm. Det er faktisk ikke mulig å finne noen som likner mindre på en musikalsk opportunist enn Bjørnar Andresen, og i mi bok er det en voldsomt kompliment.
Jon Eberson, i mine ører en av de aller viktigste jazzmusikantene landet har fostra de siste 30 åra, har gjennom sin originalitet og kompromissløshet bortimot fra dag én staka ut en kurs som har vært hans og ingen andres. Fra band som Moose Loose og i historiske samarbeid med Radka Toneff, men først og fremst gjennom en rekke band med seg sjøl i det ideologiske og musikalske førersetet, har Eberson skapt egne musikalske landskap og rom. Spekteret har vært voldsomt, fra det meget populære rock/soul-prega Jon Eberson Group til det hysteriske Jazzpunkensemblet, men uten unntak har Ebersons ånd og retningssans vært avgjørende for den originale musikken som har kommet ut.
Når det gjelder Paal Nilssen-Love, som Pat Metheny prompte utnevnte til kongerikets neste presidentkandidat etter deres første spillejobb sammen under årets Moldejazz, virker det som om hans kreative evner bak et trommesett ikke har noen begrensninger. Det er et trøkk, en energi, men samtidig en finfølelse og en dynamisk evne i det Nilssen-Love foretar seg som i mine ører savner sidestykke. Jeg slutter aldri å la meg imponere over hvor han er; han er i alle fall ikke der jeg møtte han sist, og et bedre kjennetegn på en improvisatør i toppklasse finnes ikke. Nilssen-Love har en evne til å gripe enhver musikalsk situasjon han blir presentert for med en friskhet og åpenhet som er unik, og som sørger for at de andre involverte ikke får ett sekunds anledning til et hvileskjær eller to.
Slik er det også med "Mind The Gap". Dette er på alle måter krevende musikk, både for de som serverer den og for oss som skal motta den. Til tross for at det er voldsomme dynamiske spenn ute og går, er det en konstant energi tilstede som gjør at dette ikke akkurat er noen musikalsk pakketur med guide! Her blir man konstant utfordra og må værsågod finne fram sjøl. De som både ønsker og tør å ta den utfordringa kan jeg love mange unike opplevelser - ikke bare første dagen, men helt sikkert også i dagene, ukene, månedene og årene som kommer. Dette er nemlig ikke musikk med datostempel på seg - dette er tidløs musikk.
Del på Facebook | Del på Bluesky