Bjørnar Andresen Svein Finnerud Paal Nilssen-Love: Egne hoder

Bjørnar Andresen og Svein Finnerud representerte noe helt unikt både menneskelig og musikalsk. Vi snakker om en nærhet og empati de to var helt alene om i flere tiår. I sommer gikk Andresens bestekamerat på alle vis bort. Derfor er dette både et vemodig siste møte samtidig som det er et vakkert testament over noe som bare er - for alltid.

Av Tor Hammerø // 20.10.00

Denne cden skulle egentlig være en samling duetter Andresen skulle gjøre med flere av sine nærmeste musikalske venner. Slik blei det av forskjellige årsaker ikke, og det skal vi bare være glade for i denne omgang. Det kan komme seinere en gang - den musikalske avskjeden med Svein Finnerud kunne av helbredsårsaker ikke utsettes lenger og det siste tonemøtet mellom de to, som i alle fall er festa til tape, blei akkurat så vakkert, sterkt og personlig som mye av samkvemmet mellom dem var ellers i livet.

Ironisk nok spiller Finnerud for en sjelden gangs skyld fragmenter av en standardlåt og at i alle fall jeg hører biter av "The More I See You" her, er nesten som en overnaturlig melding nå når han har gått ut av tida. Kanskje den til tider verbalt beskjedne Finnerud ville fortelle oss at det er nå, og ikke mens vi kunne se, at vi kan se hverandre?

Kanskje er det bare så enkelt at han synes det var ei flott låt som han der og da hadde lyst å spille? Det svaret får vi neppe aldri, men er det så viktig da? Det viktige er den musikalske empatien, ektheten og ærligheten i det de to og "påkalven" Paal Nilssen-Love skaper ut av svært så åpne rammer og den finnes det mye av.

Det som kommer ut av de tre hodene og hendene er først og sist en duett med Andresen og Nilssen-Love, samt en duett mellom Andresen og Finnerud og et triospor. Som alltid er det åpne, store og frie landskaper som blir bretta ut for oss med klanglige og melodiske virkemidler de på mange vis er helt aleine om. Presseskrivet forteller oss at musikken har referanser til herrer som George Russell, Cecil Taylor og Paul Bley. Mulig det. Mulig det. Det som er hevet over enhver tvil er at disse tre i all hovedsak har henta musikken fra seg sjøl.

Sjelden eller aldri har jeg hørt Bjørnar Andresen spille så varmt og så dypt - hans sonderinger rundt "Besame Mucho" feier tilside enhver tvil om hva slags melodiske kvaliteter han er i besittelse av. Kjemien mellom pianist og bassist er nesten som på et annet plan fra tid til annen og Nilssen-Loves vakre, energiske og alltid like smakfulle trommespill viser oss at dette uttrykket slettes ikke er generasjonsavhengig.

"Egne hoder" har denne cden blitt kallt. Gjerne det. Den hadde kledd navnet egne sinn, egne kloder eller egne steder like godt. Svein Finnerud spilte kanskje sin siste sang her. Det vi likevel vet er at han fortsatt er her, der og overalt. Klangen vil aldri forsvinne. Aldri. Jeg går inn i stua og bøyer hodet i ærbødighet til kunstverket han lagde som har fått en hedersplass i heimen.