Tøft med Ebers og hans elever

(Oslo/PULS): Ronny Andreassen fant ut at den eneste måten å få musikken sin til å låte lik tøff som musikken til Jon Ebersons Jazzpunkensemble var å spørre Eberson om å bli med i bandet sitt. Som sagt så gjort, men like tøft låter det ikke - bare nesten.

---

Eberson/Andreassen Group / /

Av Tor Hammerø // 03.02.01

---

Tenorsaxofonisten Ronny Andreassen, svært så sentral i bandet Ra som vant prisen som "Årets unge jaazzmusikere" i fjor, er en spennende og kreativ ung herre med et svært potensial. Det er tydelig at han har hørt mye på hjemlige saxofonstorheter som Tore Brunborg, Jan Garbarek og Bendik Hofseth, noe man absolutt ikke bør skjemmes over. Samtidig er han på god vei til å finne sin egen stemme. Den store autoriteten er foreløpig mangelvare - det er slikt som kommer med erfaring og et levd liv.

Autoritet, erfaring, levd liv og egen stemme mangler derimot ikke førsteamansuensis Jon Eberson som har hatt både Andreassen og flere av de andre i bandet som elever på Norges Musikkhøyskole. Det er en originalitet, personlighet og trygghet i det Eberson foretar seg som bare erfaring kan gi en musikant.

Dette er selvsagt kvaliteter resten av bandet kan nyte godt av. Musikken er tøff, moderne og med en elektrisk grunntone - mye takket være synthbruken og elpiano-spillet til Morten Qvenild. Han har foreløpig ikke like mye å hente ut av banken som Ståle Storløkken, men her har kongeriket en keyboardist av meget stort format i emning.

Tromme- og bassavdelinga var tung og groovy for plutselig å være fjærlett, Gunnar Augland og Karl-Erik Rønsen - godt at det finnes noen med det navnet som har greie på musikk også - burde dog fått mer rom til å vise hva de kunne tilført musikken som solister.

Dette bandet spiller bare ballader og reggae, sa Andreassen idet han etter 59 minutter fant ut at mikrofonen også kunne brukes til å snakke i. Hvem som befolka scena fikk likevel de tilstedeværende aldri vite.

Akkurat det med ballader og reggae er ikke helt riktig, men låtene til Andreassen har en fin stemning i seg - uten at de forløpig har det veldig minneverdige, noe som blei tydelig da en av klassikerne fra Jazzpunkensemblet fylte rommet.

Dette er et band og musikanter som kan komme langt. De fire unggutta har tydelig mye glede av å spille med sjefen sjøl, men noe sier meg at Ebers også har mye igjen for å bryne seg på elevene sine og den friske innfallsvinkelen de har til musikken.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky