b er borte

Kom du først i nærheten av Bjørnar Andresen, var han umulig å komme utenom. En bauta – kroppslig, menneskelig og musikalsk.

Av Arild Rønsen // 14.10.04

---

Jag hadde det privilegium å bli en god venn av ham. Således har jeg mange hverdagsminner å gjemme på. Samtidig kjenner jeg ingen som har gitt meg så mange historiske møter å huske tilbake på, treff jeg har kunnet fortelle om hundre ganger til like mange venner. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt: - Nå skal du høre her, hva Bjørnar presterte å si i går…

Til dags dato har jeg ikke støtt på noen som da har lagt på røret. Tvert imot. Som regel har de sagt: - Fint, men la meg hente en øl først, for dette kan vel komme til å ta en stund…?

Han hadde en replikk av en annen verden, til og med mens han spilte. Idet den svære mannen bokstavelig talt lå under den digre bassen sin, kunne han finne på å stoppe opp. Bare for å ”ytre” et eller annet. Han kunne si ”yeah, baby”, eller noe helt fjernt, som at ”denne låta begynner vel kanskje å nærme seg slutten”, eller noe på et språk ingen kan. Men han hadde en timing, også i slike tilfelle, som var helt unik. Det han sa, sa han med en snert & en feeling & og et temperament som fikk publikum til å dette av stolen i latter.

Og ja da, mange syns nok Bjørnar var ”rar”, en fullt ut forståelig reaksjon – for den som bare fikk oppleve ham på avstand. Han var ikke på langt nær så rar når du kom innpå ham. Han var bare et helt uvanlig snilt og intelligent menneske, i besittelse av evner ingen andre jeg har kjent er forunt. Poenget er at han konsekvent gikk egne veier, og at han var dønn ærlig. Tanken på at Bjørnar skulle gjøre noen verdens ting for å please noen; publikum, en bekjent, en tilfeldig forbipasserende, hvem som helst – et eller annet som gikk på tvers av hans integritet, er helt absurd. Utenkelig.

Hør hvordan han formulerte seg, da han i 1991, på vegne av en gjenforent Svein Finnerud Trio, søkte om penger fra Norsk Kassettavgiftsfond:

”Uten å avlegge noen avhandling her, har jeg kommet fram til at det innen musikk må finnes et tonalt senter som er overordnet alle tonale sentre i hvert enkelt gitt musikkstykke. En tone eller en klang er aldri fremmed for hverandre, bare kortere eller lenger fra hverandre.”

Nettopp. Jeg syns jeg hører ham beskrive Finneruds måte å spille piano på:

- Han spiller bare så breie akkorder; henda hans rekker fra Schoushallen til Sinsenkroa!

Gudene skal vite at han ikke alltid hadde det like bra med seg sjøl. Likevel var han i besittelse av en fantastisk evne til å muntre opp andre. Jeg har en kollega jeg i en periode ofte besøkte Bjørnar sammen med, ei jente som også hadde sine stunder. I slike tilfelle tok det sånn ca. ett sekund før Bjørnar oppdaga det, at noe ikke var som det skulle.

– Beauty, sa han da. – Hør her…

Det endte alltid med at Beauty tødde opp i et smil. Alltid.

Musikalsk var han et vidunder, stort mer er ikke å si om den saken. Vel tjue år gammel sjarmerte han selveste George Russell ned i støvla da harmoni- og improvisasjonsguruen var i gang med sitt storverk ”Listen To The Silence”. Fet:Finnerud Trio var allerede godt i gang, og jeg husker mitt første møte med dem. Utekonsert på Høvikodden. Jeg hadde aldri hørt noe liknende; det var Finnerud trio m/Calle Neumann som gjesteartist som for alvor tok meg inn i Miles Davis’ verden.

Men så var det drekkinga. Bjørnar greide aldri å slå seg til ro uten en pinne eller to eller tre eller tredve. Men børsten greide aldri å ta hans talent. Således fikk han oppleve en helt ny vår som musikant, da den nye generasjonen jazzmusikere – Paal Nilssen-Love og kompani – fikk ham opp på scenen igjen. Da viste kalenderen seint 90-tall, og jeg husker hvordan Bjørnar gløda for sine nye prosjekt:

- Lovvvve, kunne han si, akkurat sånn: - Lovvve… med trykksterke v’er. Han henviste til Nilssen-Love, og mente han aldri hadde spilt med en trommis han til de grader var på bølgelengde med.

Om han rota det til for seg sjøl? Selvfølgelig gjorde han det – men også dét gjorde han med stil. Som for eksempel da Finnerud Trio i 1994 var klar med gjenforeningsplata ”Travel Pillow”. Etter pressekonferansen på Rebecca West lovte jeg Bjørnar å hjelpe til med et presseskriv. Før jeg skulle hoppe ut av drosja kom jeg til å tenke på distribusjon; slikt er jo lurt å ha med i en omtale som for eksempel skal inspirere personalet i platebutikker til å bestille produktet.

- Bjørnar, sa jeg. – Hvem er det som distribuerer?
- Hæ?
- Hvem er det som distribuerer skiva di. Eller, for å si det på godt norsk. Hvor har du lageret ditt hen?
- Lager? Hvor skivene er hen, mener’u? Dem står i noen plastikkposer hjemme hos meg…

Vi ordna distribusjon også, men historia er karakteristisk så det holder. Bjørnar var kunstner, fullstendig uten sans for kapitalismens logikk.

Han ble født 1. april 1945, og fleipa ofte med det: BjørNARR…

Det er torsdag ettermiddag, fem dager er gått siden den store mannens hjerte ikke ville mer. Jeg har satt på ”Plastic Sun” fra 1970, og spretter en Ringnes. Det kjennes helt for jævlig, men når jeg tar opp telefonen hører jeg en stemme jeg aldri kommer til å glemme.

- Arild? Det er b. Har’u det bra?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky