The OO Quartet: The OO Quartet
Kvartetten med det velklingende navnet Halle/Eberson/Thowsen/Kjellemyr har av en eller annen merksnodig grunn skifta navn til The OO Quartet. Bakgrunnen for det nye navnet vites ikke, men det kan i alle fall ikke ha noe med sjansefattig og målløs musikk å gjøre. Her scores det nemlig i ett sett.
Det er vel ikke akkurat noen stor filosofisk avsløring at tilfeldigheter har avgjørende betydning for hvordan etthvert livsløp vil se ut. I tilfellet Jon Eberson - en høyst personlig og original gitarist, komponist og bandleder - så ville det seg slik at hans liv blei lagt til Grefsen og Oslo.
Hadde han blitt født og vokst opp på Manhattan i New York hadde han ikke hørt ut som han gjør nå, men hadde han vært i besittelse av en liknende personlighet og originalitet, så hadde vi avgjort snakket om en musikant med verdensry. Vi skal likevel være glade for at herr og fru Eberson - Jons far var forresten også en utmerka jazzgitarist - valgte Oslo framfor New York.
Det er alltid like spennende å finne ut av hvilken musikalsk drakt Jon Eberson ifører seg. Om det er dypdykk i standardskatten i duoformat, hyllest av Chet Baker i trioformat, mer rockete innfallsvinkler i hans egen trio eller heftig moderne jazz i denne kvartetten, så vet vi fra første tone av at det aldri blir spilt noe som er i nærheten av likegyldig eller upersonlig.
I The OO Quartet, som har eksistert i mange år i bortimot uendra formasjon, så er det Eberson og hans medsammensvorne fra starten av, tenorsaksofonisten Morten Halle, som står for låtene - seks av Eberson og tre av Halle.
Alle låtene vil neppe ta plass i klassiker-kategorien, men et par, som "On Or Off The Road" og "The Border Of Reality", har dette helt spesielle ved seg som gjør at de setter seg fast og som gir deg som lytter nye utfordringer hver eneste gang.
Spillet til alle fire - i tillegg til de nevnte vil det si Aslak Hartberg - for de yngre av oss best kjent som rapper i Klovner i kamp - på bass og Pål Thowsen på trommer, er både kollektivt og individuelt av aller ypperste klasse.
Tonen og sounden til Eberson er det ingen andre på denne kloden i alle fall som er i nærheten av og Halle er nå i besittelse av en heftighet, trygghet og inderlighet som han vel aldri har vært oppnådd tidligere. Hartberg er tydeligvis en ung mann med det meste på plass: Han spiller med en autoritet, varme i uttrykket og stilsikkerhet som burde tilsi ei fartstid mye lenger enn den han vitterlig har.
Pål Thowsen viste oss allerede som tenåring at vi hadde med et talent langt utenom det vanlige å gjøre. Etter at pop og rock blei hans musikalske livsbane i altfor lang tid, er han nå tilbake på sporet noe så voldsomt. Pål Thowsen er kanskje det beste eksemplet på fjellvettsregel nummer ett eller annet: Det er aldri for seint å snu.
Vi får være med på en musikalsk reise i hardtswingende moderne jazzmusikk der heftigheten varierer fra det ballade-pregede til utflukter i langt raskere tempi - uansett med store doser varme og personlighet. Dette er avgjort det minst kjedelige målløse oppgjøret jeg har vært med på - og jeg har vært med på mange.
Del på Facebook | Del på Bluesky