Mats Gustafsson/Ingebrigt Håker Flaten/Paal Nilssen-Love: The Thing

Advarsel! Achtung! Warning! Uansett hvilke målfører du måtte beherske anmodes du herved om å ta på deg sikkerhetsbeltene, ta hjertemedisinen din og eventuelt andre forholdsregler som du må finne passende. Her blir du nemlig utsatt for en energiutladning av sjeldent merke og kvalitet. Den kommer fra tre av de mest spennende musikantene jeg vet om.

Av Tor Hammerø // 09.02.01

Han vendte blikket mot Norge og bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Paal Nilssen-Love. Sjøl om jeg ikke kjenner til så mange av Gustafssons valg i livet, så må dette ha vært ett av de aller mest vellykka. Et annet meget klokt valg var å benytte seg av Don Cherrys musikk som utgangspunkt for disse ekskursjonene.

Minnene strømmet på, skriver Cherrys sønn, den ikke ukjente Eagle-Eye Cherry, da han hørte "The Thing" første gang. Han fikk et smil om munnen og slår fast at låtene på denne cden representerer en del av farens musikalske reise som utfordra eksisterende grenser. Eagle-Eye sier videre at denne trioen har æra farens minne på et vakkert vis med å spille musikken fra hjertet og med sjel. Han avslutter med å takke de tre for å holde farens musikk i live.

Det er bare å slutte seg til alt Eagle-Eye Cherry skriver og føler. Jeg hadde sjøl den uforglemmelige opplevelse å få møte Don Cherry (1936-1995) dette helt spesielle mennesket både på avstand og på nært hold - første gang da jeg var 10 år og sjelden har noe menneske gjort et slikt inntrykk gjennom sin pure eksistens. I tillegg til å være en usedvanlig musikant var han også en helt spesiell ånd.

Herrene Gustafsson - på sine alt- og tenorsaksofoner - og Håker Flaten og Nilssen-Love har kommet inn til kjernen av hva Don Cherry sto for og hva han prøvde å formidle med musikken sin. Selvsagt er det en grunnleggende frihet i det de foretar seg som nesten savner sidestykke i moderne musikk - et heftigere trøkk, en mer oppriktig intensitet og en mer utleverende musikk er jeg i tvil om jeg har opplevd - samtidig som det er en melodisk finfølelse og et dynamisk mesterskap innebygd som gjør dette til en total musikkopplevelse.

Mats Gustafsson samarbeider mye med folka i rockegruppa Sonic Youth og det er åpenbart hvorfor folk med tilhørighet i andre oppegående sjangre tiltrekkes av urutrykket til Gustafsson. Neppe siden punkens storhetsdager har det vært mulig å oppleve musikk med et slikt trøkk som disse tre herrene greier å skape sammen.

Etterhvert har vi blitt bortskjemt her hjemme med hva Håker Flaten og Nilssen-Love bringer til overflaten gjennom sine utrolige kreative evner. Likevel er jeg i tvil om de noen gang har gått opp i en slik enhet som den vi får oppleve dem i sammen med Mats Gustafsson.

Denne trioen og musikken de skaper er klar for verden. Det store spørsmålet er bare om verden er klare for dem? En ting er jeg i alle fall sikker på: På ett eller annet sted sitter ånden Don Cherry med sin pocket-trompet og smiler sitt varme, underfundige smil etter å ha opplevd denne musikalske hyllesten.