Øyafestivalen: Norges mest spennende

(Oslo/PULS): Øya midt i Gamlebyen, en lørdag i august, solskinn og truende skyer om hverandre. Heldigvis valgte de mørke skyene å ikke gjøre noe ut av seg, i motsetning til dagen før. Det ble altså en tørrskodd dag i Middelalderparken. Og takk for det!

---

Øyafestivalen, lørdag / /

Av Stig Aasheim // 14.08.01

---

Halvstekt burger til frokost

Første band som skulle i ilden på Enga lørdag var Whopper fra Ålesund. Ca. fem minutter før de gikk på var festivalplassen befolket av maks 15 stykk betalende, samt en god del vakter og annet personell.

Deres amerikaniserte collegerock slo tildels godt an blant de som var tilstede, og tilsiget av folk var jevnt under hele konserten. Det manglet vel litt på showmanship og coolness, men dette ble jo vel ivaretatt senere utover dagen. Litt traust var det vel kanskje?

En av de siste låtene - "Naddy Nicotine" - var undertegnedes favoritt, i tillegg til den ene jeg hadde hørt fra før - "This Is Not A Song" - som avsluttet settet. Det er absolutt noe med den låta, i tillegg til at låttittelen er genial!

Anarki og kaos

En av verdens største kvartetter var neste band ut, 10 mann sterke Frank Znort Quartet hadde tatt med seg deler av sitt faste søndagsshow fra Grønlandshagen og forsøkte å lage fest. De lyktes bare delvis. Visst var det morsomt, men det var kanskje litt vel tidlig med en avveksling fra rockediktaturet allerede som andre band.

De hadde vel passet litt bedre etter at folk hadde fått kommet seg ut av dvalen og fått tørka klærne etter fredagens haglvær. Et stykke ut i settet begynte faktisk også deler av scena å ramle sammen, det ble heldigvis for både band og arrangører veldig raskt satt sammen igjen. Men, Frank Znort og hans store kvartett gjorde sitt ytterste med sin anarkistiske gladjazz, og det svingte veldig til tider, kanskje særlig under klassikeren "Swing It Magistern".

Lise Karlsnes med baller

SEVEN: Samme deo som Lise? (Foto: Thomas Olsen)

Seven blir ofte sammenlignet med Briskeby, noe de selv ved enhver anledning sørger for å benekte på det sterkeste. Vel, det er jo ikke akkurat tatt ut av løse lufta, så de må gjerne slutte å klage over sammenligninga for min del.

Forskjellen ligger i at der Briskeby blir P4-glatte legger Seven på et ekstra lag fuzz, ikke noe minus. De starter med en låt som inneholder et gjennomgående keyboardtema som er genialt irriterende, litt senere finner jeg ut at dette temaet enten er det samme som eller i det minste veldig likt det som er på radiohiten "Hush".

En annen låt som slo an var den nest siste som jeg tror antageligvis heter noe sånt som "Your Burning Is My Desire". Fet låt. Til slutt vil jeg be om at Anette slutter å bruke samme irriterende deo som Lise Karlsnes, de sterkt mekaniserte armbevegelsene påfører sterkt ubehag!

La det bli rock!

CADILLAC: Banka løs (Foto: Thomas Olsen)

Hadde Per Borten d.y. stilt til valgkamp for sin bestefars kjære Senterparti skulle de fått en stemme fra meg, og det til tross for at jeg er uenig i bortimot alt de står for. Heldigvis slipper jeg det.

Den trønderske trioen Cadillac med Per Borten d.y. i spissen banket løs på et intetanende publikum med knallhard bluesrock, sist hørt en gang tidlig i syttiåra, men da med en fortsatt levende Jimi Hendrix som strengefører. "Vi varma opp for Deep Purple i Drøbak i går"; folket svarte med et stort hyl, "Ja, det kan dere si, dere som var her, det virker som de gamle holder på bli eldst!".

De avsluttet settet med en helspent versjon av AC/DCs udødelige klassiker "Let There Be Rock" og det med Norgesmester i Angus Young - Petter Baarli (Backstreet Girls) - på gitar. Tøft.

What a man wants!

Det var virkelig tid for et sceneskifte nå, Vibeke Saugestad skulle omsider gjøre sitt etterlengtede comeback, og det etter det utrolig støyende hardcorebandet JR Ewing (jaja, jeg vet at jeg høres ut som en bestefar her nå, sorry, det er bare det at jeg liker en strofe eller to med melodi inni bråk jeg eventuelt måtte høre).

Men det var altså tid for Vibeke, hun ble jo allerede for syv år siden utropt til rockens redningskvinne her til lands, da som 17-årig vokalist i Mossebandet Weld. Med unntak av diverse prosjekter - Thinkerbell med Jørn Christensen og Thelyblast - har det vært temmelig stille fra henne etter det. Nå har hun vært i Sverige og spilt inn soloskive, helt solo er det dog ikke, med seg har hun det svenske bandet Brainpool, de var også med til Øya.

For første gang denne flotte dagen begynte det å bli velfylt foran scena, noe som overrasket litt ettersom store deler av publikum vel var uvitende om såvel pubertet som viderekommen rock den gang Vibeke var et stort navn. Stemmen er fortsatt velfylt og god, og låtmessig beveger hun seg fortsatt i et amerikanisert terreng, og ikke uten et blikk godt plassert i det speilet som har sekstitallet i sentrum. Andrelåt ut - "Not As Easy As It Seems" - var en flott rocker med et stort hitpotensiale, riktignok ikke av det slaget HC Andersen presenterer, men du skjønner nok hva jeg mener?

VIBEKE: Fortsatt i Amerika (Foto: Thomas Olsen)

Til tross for at sekstitallet som sagt inspirerer er det allikevel moderne og det er all grunn til å se med glede frem til plata slippes. Som mange andre gjør på festivaljobber slenger også Vibeke med en coverlåt, og et veldig godt valg var det også, Primitives’ "Crash" fra en gang på åttitallet gnistrer den, og jeg tar meg i å tenke Blondie umiddelbart. Det er i alle fall godt å ha Vibeke Saugestad tilbake, for å si det som det sto på flagget som vaiet foran scena: "What a man wants, what a man needs, VIBEKE!"

Frem til nå hadde vi fått se norske band av ymse kvalitet og genre, da kvelden begynte å nærme seg var det tid for lørdagens headlinere, tre av de fire siste som skulle ut på Enga var hentet inn fra det store utland, nærmere bestemt Sverige, UK og USA. Men også et norsk band hadde fått plass i finaleheatet på Øyafestivalen 2001.

Poster-rock

THE BABIES: Klisjériddere av 1. klasse (Foto: Thomas Olsen)

Svenske Backyard Babies vil være rockestjerner, og de klarer det. De er klisjeriddere av første klasse, og visst faen er det tøft. Med gitarist Dregen som vognfører sklir de sjelden eller aldri ut av sporet, og det gynger avgårde med spytting og headbanging. I beste rockeånd sto de da også for dagens første forsinkelse, 15 minutter over tiden entret de scena til tonene av blant annet Sex Pistols, og første godlåt var "Made Me Madman", åpningslåta fra Total 13. Låtene var ellers stort sett hentet fra denne plata og deres siste, Making Enemies Is Good.

Et problem som har en tendens til å oppstå med hardtrockende band uten altfor mye dynamikk i musikken er at lyden stinker. Det blir liksom ikke det trøkket fra anlegget som det ser ut til at bandet produserer på scena, og med min uvitenhet om lydmiksing vet jeg slett ikke hva som gjør at det blir sånn, kan det være at de spiller for høyt på scena slik at det blir umulig å skru lyd ut? Irriterende er det i alle fall.

"Tro på är själv, lita inte på nån!", introduserte vokalist Nicke Borg låta "The Kids Are Right", og alle hender er i været for gutta fra Stockholm, og herfra og ut er det raka vegen til "Tack som fan, Oslo".

Kjøtteter søker vomfyll

Det er svært lite som er kritikkverdig med gjennomføringa av Øyafestivalen, men det var en ting som irriterte en stakket stund utpå kveldinga; maten, dvs mangelen på sådan. Da vi fant ut at det var tid for å oppsøke det som festivalledelsen på forhånd skrøt av at ville være et av de beste mattilbudene for noen festival var flere av utsalgene stengt, og det på grunn av at de ikke hadde nok mat å selge. Det holder ikke.

SEAN O'HAGAN: Quiet (Foto: Thomas Olsen)

Kun to av fem utsalg hadde ca klokka halv åtte mat, og en av dem hadde i tillegg utelukkende veggisretter og da kan man tenke seg til hvordan køene var der man fikk kjøtt, man trenger jo ikke være veggis for å like alternativ rock vel? Dette førte til at konserten med Sean O’Hagan utgikk fra undertegnedes program. Vel, ikke helt, fikk med de to siste låtene, og det var så til de grader rolig og dempet at slagordet "Quiet is the new loud" fikk ny næring.

Se min kjole

New York-baserte Blonde Redhead var kveldens store navn, en trio bestående av to italienske tvillinger og en japansk jente. Gitarist/bassist/ vokalist Amadeo og gitarist/vokalist Kazu er i tillegg kjærester, mens Simone kun er trommeslager (ikke ment som noen fornærmelse mot trommeslagere!).

BLONDE: And Redheaded too (Foto: Thomas Olsen)

De benekter alle sammenligninger som blir dratt mot deres byfrender i Sonic Youth og mener at de så absolutt ikke ligner noe på dem. Feil igjen, hva er det med musikere og deres aversjoner mot å bli sammenlignet med andre? Og blir man attpåtil sammenlignet med Sonic Youth skal man bukke og takke. Altså, det ligner Sonic Youth, men selvsagt ikke hele tiden, da hadde det jo vært en kopi og det er Blonde Redhead ikke.

De kom på scena i det det begynner å mørkne i Middelalderparken, og det er et ytterst velkledd band, særlig kjolen til Kazu påkaller stort sett alle våkne hankjønn, og sikkert en del hunkjønn også, her snakker vi naken rygg og lange bein.

Like heldig er hun ikke med den musikalske starten, gitarreima vil ikke sitte og de må starte helt om igjen. Men da låter det også bra. Da andrelåta tar til stivner jeg totalt et kort sekund, for det kan da ikke være at de er så ubeskrivelig modige at de spiller (en av) Motorpsychos aller mest geniale låter, "Un Chien D’Espace"? Neida, de gjør ikke det.

Låtene holdes i tømmene av en ytterst stødig Simone på trommer, Amadeo og Kazu på sin side spiller gjerne to forskjellige temaer samtidig og det er kunstrock av høy klasse. På slutten drar de også på litt ekstra og legger inn litt godstøy, akkurat slik det skal være. Alt i alt den beste konserten på lørdagsøya.

På tide å frike ut!

CATO SALSA: Tett men lite variert (Foto: Thomas Olsen)

Cato Salsa Experience er som de selv sier det et godt tips hvis man er ute etter moro, og de hadde da også fått æren av å avslutte hele festivalen. Med sin sterkt Jon Spencer-inspirerte og bluesbaserte garagerock’n roll sparker de hardt og kontant, og et noe slitent publikum vet å ta med seg de siste restene av festivalrock fra denne sommeren.

Cato og de tre andre i bandet låter tettere og bedre enn sist undertegnede hadde gleden av å se dem, på Roskilde. Det er et hardt komp som stort sett bare består av trommer ettersom bassen enten alene eller sammen med gitaren utfører alle riffa, og det er mange. Og et tilsynelatende minus er det at mange av riffa høres så veldig like ut, det er nok en god del nyanser der, men allerede etter en halv time begynner man å lure på om noe nytt vil skje snart. Variasjon hjelper.

Garasjefest som avslutning

Da vi gikk over brua fra festivalområdet hørte vi musikk i det fjerne og Panoramas utskremte mente det måtte være hans Drammenskompiser Delaware som holdt slippfest i nærheten. Vi lokaliserte lydkilden og satte fart i den retningen. De spilte i bakgården til en eller annen nedlagt fabrikk i Gamlebyen (Borgen heter bygningen, red. anm.), og vi rakk tre-fire låter før de ga seg. Med deres melankolske og tunge rock med en av Norges beste stemmer i Richard Holmsen i front ble det en perfekt avslutning på en bortimot plettfri dag på Norges utvilsomt mest spennende festival.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky