Small Town, Big Time Punkrock
(Oslo/PULS): Det å komme fra Sverige, ser ut til å være synonymt med å lage bra rock for tida. Peepshows, Hellacopters, The Royal Beat Conspiracy, Strollers, Backyard Babies og "supergruppa" Super$hit 666 er alle navn som oser rock av høy rang. Et band som føyer seg pent inn i denne rekken er kvintetten The Hives, som etter eget utsagn spiller "small town, big time punkrock". Og det er tydelig at det etter hvert er mange nordmenn som har fått ørene opp for denne gruppa. I motsetning til The Royal Beat Conspiracys konsert forrige tirsdag på So What var det folksomt på John Dee, godt og vel en time før konsertstart.
The Hives / /
Til rytmen av blinkende lys, rastløs tromming og dirrende basspill fra en kortvokst, lubben fyr med bart og store, glinsende viker entret resten av bandet scenen, en etter en. Til sist den spinkle dandy-vokalisten med det velklingende navnet Howlin' Pelle Almquist.
-Vi är et band som ni har längtat länge äfter at få se. Vi är The Hives!
Ekstremt tøff i trynet svinser den unge, småkeitete vokalisten selvsikkert rundt på scenen med konstant munndiaré. Mens han gestikulerer med de lange armene og rister på de hengslete lemmene spyttes ordene ut - akkurat passe nonchalant.
I det hele tatt er det mye ved poseringen og utseendet som gir oss bortimot overtydelige assosiasjoner til en ung Mick Jagger. Musikalsk, derimot, går tankene mer i retning av sekstitalls garasjerock, sen sytttitalls punk og powerpop.
The Hives har siden starten i 1996 rukket å gi ut en mini-CD, en EP og to album. Denne kvelden holder gutta seg hovedsaklig til sistealbumet "Veni Vidi Vicious" (Burning Heart), og leverer den ene favoritten etter det andre.
Låter som "Hate To Say I Told You So", "A Get Together To Tear It Apart" og "Die, Allright!" går rett hjem og fører til stagediving og intensiv poging foran scenekanten. Sistnevnte har tydeligvis gått på repeat hjemme i CD-spiller'n til de fleste fremmøtte. Koringer og refreng sitter som spikret og de får god drahjelp fra publikum.
I løpet av konserten får vi servert store doser tett powerpop/punk som faktisk til tider leder tankene til de svenske punk-grabbarna Ebba Grön. Bandet låter tight og samspilt, og leverer elegant fengende riff utført med dyktighet og presisjon. Det noe uvanlige rocke-oppsettet med to bassister utmerker seg i langt større grad live enn på plate: Låtene blir tettere og røffere med det ekstra trøkket i bunnen av kompet.
"Main Offender", med sine grovhugde steinalder-riff a'la "Louie Louie"/Sonics sitter som støpt i betong. I det de avslutter med "Supply and Demand" er det ikke mange i salen som vil gi slipp på The Hives så lett. Og mens bandnavnet blinker i store bokstaver over scenen, river gutta i en runde til. Punkklassikeren "Numbers" avslutter til slutt kalaset.
Har du lyst til å surfe videre på den svenske bølgen kan Peepshows konsert på So What 16. oktober trygt anbefales. (den konserten er desverre avlyst, red. anm.)
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.