Seven: At The Sixes And Sevens
Alternativt? Nei, ikke så veldig. Bra? Ganske. Øya-headlineren Seven er klar med sin etterlengtede langspill-debut.
La oss ta det alternative aspektet først. Etter min oppfatning er det slik at de som ser på band som Seven som alternative, de må ha slutta å høre på musikk en gang midt på 80-tallet. Seven gjør ingenting som ikke Siouxie And The Banshees, The Cure eller Blondie gjorde for tjue år siden. Seinere har for eksempel Cardigans blitt superstjerner på akkurat det samme og da kan det vel neppe lenger kalles alternativt?
(Og når noen drar med seg Vibeke Saugestad i det samme alternativ-begrepet ja, da går det trill rundt for meg. Om noen ung, norsk artist har bygd hele sin karriere på tradisjonell, amerikansk folkemusikk, så må det jo nettopp være Moss største datter!)
Lydbildet er altså tradisjonell pop/rock, slik det gjerne lyder når bandet er satt opp med gitar, bass, trommer og keyboards og en kvinnelig vokalist. Ikke på noe vesentlig område skiller Seven seg fra Briskeby.
Dermed blir titusenkronesspørsmålet: Har de like bra låter? Til det må svaret bli et klart og entydig nei, men så er da også Briskeby et særtilfelle. Det er virkelig ikke dagligdags at et platedebuterende band stikker av gårde med halve årsomsetninga av Spellemannpriser.
Best låter Seven da Annette Gil får spille ut sine mer maniske sider som vokalist, som i refrenget til The Train. Hun fungerer også bra på meget innsmigrende vis i Hush, mens hun ikke er kvinne for å redde middelmådigheter som Fire Extinguisher. Her ligger svakheten imidlertid mest i bandet som låtskrivere, ikke hos Gil som vokalist.
Den beste låta? Syns jeg kanskje er City Boy; en soleklart Blondie-inspirert liten smekker sak. Pur pop, der jeg riktignok ikke helt skjønner bruken av trompeter (men det er ikke så viktig). Arrangentsmessig syns jeg Seven lykkes best i Bite, enkelt og greit fordi de her evner å gi musikken både luft, nyanserikdom og stort trøkk samtidig som Lars Bendixby leverer sjeldent fint gitararbeid (i et sound a la det John Lennon og Eric Clapton framelsker i Cold Turkey).
At The Sixes And Sevens er et friskt innslag i norsk pop/rock, men låtmaterialet er dessverre for ujevnt til at albumet vil huskes.
Og når kommer egentlig debut-albumet til Fountainheads?
Del på Facebook | Del på Bluesky