Seven: French Kiss

De er sikkert dritt lei av å bli sammenlignet med Briskeby, men det er nå en gang den beste matchende preferansen. "French Kiss" er bandets andre langspiller.

Av Espen R. Hovelsen // 10.03.03

Debuten "At Sixes And Sevens" fra 2001 fikk særdeles sterke kritikker, men allikevel fikk ikke Seven det store gjennombruddet som mange spådde. I fjor høst kom EP`en "Thieves Like Us" som i mine ører ikke gjorde forventningene til denne skiva spesielt mye høyere. Den eneste låta fra denne teaser-EP`en som har fått plass på "French Kiss" er tittelkuttet. Det gjør plass til ti ferske låter på dette som har blitt et helt greit album, uten verken de store blemmene eller de store revolusjonerende hitlåtene.

Dette er umiskjennelig Seven fra start til mål. Med sin utstrakte bruk av synth og gitarer i nært samarbeid, klarer de nok å fenge det radiolyttende publikum med låter som "Another Day", "I Will Wait" eller "Hit Me With Your Smile". Imidlertid mangler de en del på tyngde og intensitet. Albumet er spilt inn i øvingslokalene deres, og det kan godt tenkes lydbildet kunne vært gjort tøffere og råere i et proffesjonelt studio.

Seven har fortsatt til gode å overbevise denne anmelder om at de har store ting på gang, men jeg kan i hvert fall skimte tendensene på dette albumet. Det gigantiske gjennombruddet vil nok fremdeles la vente på seg, og jeg tror neppe det kommer i etterkant av "French Kiss" heller.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Seven: The Fifth

(14.11.09) Det er noen år siden bandet Seven fikk riksoverskrifter, men bandet lever i beste velgående. "The Fifth" er definitivt et eksempel på det.

Seven: Don’t Change Lover In The Middle Of The Night

(31.01.05) Oppskriften er gitarbasert rock krydret med synth der melankoli og senualitet er satt som stemning. Anette Gil og resten av Seven fremstår som et middelmådig rockeband som kunne tjent på å våge mer.

Seven: Thives Like Us

(09.10.02) Det har gått litt sakte framover for det kritikerroste bandet Seven, etter at de vant Zoom for et par år siden. Fjorårets utgivelsen "At Sixes And Sevens" fikk gjennomgående sterke anmeldelser, men denne EP`en - som skal være en teaser foran neste års langspiller, gir ikke akkurat skyhøye forventninger.

Seven: At The Sixes And Sevens

(16.08.01) Alternativt? Nei, ikke så veldig. Bra? Ganske. Øya-headlineren Seven er klar med sin etterlengtede langspill-debut.

Øyafestivalen: Norges mest spennende

(14.08.01) (Oslo/PULS): Øya midt i Gamlebyen, en lørdag i august, solskinn og truende skyer om hverandre. Heldigvis valgte de mørke skyene å ikke gjøre noe ut av seg, i motsetning til dagen før. Det ble altså en tørrskodd dag i Middelalderparken. Og takk for det!

Mange nye navn til Øyafestivalen

(26.06.01) - Dette blir en historisk festival! Folk kommer til å prate om den første Øyafestivalen i Middelalderparken i flere tiår framover. Slik åpna So What-sjef Claes Olsen pressekonferansen som skulle avsløre tilveksten på årets Øyafestivals bandliste. Etter å ha forsøkt seg i fem år med å få de amerikanske artcore-rockerne Blonde Redhead hit, har endelig Claes lyktes. Ellers er Pinsens store So What-konsert med kanadiske Danko Jones allerede legendarisk, og festivalledelsen kunne stolt legge til også dette navnet på lista. Festivalen strekker seg i år over tre dager, fra torsdag 9. til lørdag 11. august. Torsdagen foregår konsertene imidlertid på klubbnivå i sentrum.

Seven: Powerpop med attitude

(08.03.01) (Oslo/PULS): Fredag i Oslo. Det finnes mye å gjøre i Oslo, blant annet kan man gå på John Dee å sjekke ut to av Norges up&coming band, Shire og Seven. Det er mye spennende på gang i norsk rock for tiden, så man gjør lurt i å få med seg så mye som man kan… Vel 130 personer hadde de samme tankene som meg denne kvelden.

Katthult, Seven og Vidar Vang i Frognerbadet

(28.05.00) Usigna norsk band får nok en gang en så sentral plass som det er mulig å gi dem på Norwegian Wood. På topp av Pepsi Rockscene-plakaten: Katthult, Seven og Vidar Vang.

Seven: If You Want To Play (ep)

(22.02.00) Lo-Fi indie-pop. Variert, spennende arrangert. I front: En (hovedsakelig) forvrengt, sart-men-likevel-autoritær kvinnerøst.

Norsk Kulturråd har fordelt nesten 2 millioner

(22.02.00) Krøyt, Madrugada, Beezewax, Sister Sonny, Bønkers, Dipsomaniacs, Seven, Tolv Volt, Gluecifer, Palace Of Pleasure… Noen setter kursen utaskjærs, andre holder seg i Kongeriket. Felles for disse – og ganske så mange andre band – er at de har fått turné-støtte fra Norsk Kulturråd.

Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.

Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.

To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.

Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.

Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.

Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.