Seven: Thives Like Us

Det har gått litt sakte framover for det kritikerroste bandet Seven, etter at de vant Zoom for et par år siden. Fjorårets utgivelsen "At Sixes And Sevens" fikk gjennomgående sterke anmeldelser, men denne EP`en - som skal være en teaser foran neste års langspiller, gir ikke akkurat skyhøye forventninger.


En appetittvekker til den neste CD`en skal visst dette være, men undertegndes appetitt ble ikke spesielt styrket etter å hørt igjennom de fire låtene på denne skiva. "At Sixes And Sevens" var på ingen måte et dårlig album, men fikk ufortjent høye terningkast i de store musikkblekkene i følge min musikksans. Så fryktelig bra var ikke den skiva! Men uansett, her er de igjen, halvannet år etter sin debutskive, med en firespors EP.

Tittelkuttet åpner, og vi får en helt grei låt som aldri tar skikkelig av, og som mangler det lille ekstra for å kunne gjøre noe spesielt inntrykk. Neste låt "No Ordinary Man" har vært en minihit ei stund, med sterk rotering både på Petre og ZTV, og er et av de bedre sporene på skiva, uten at det skal sies at det er en genial låt. Helt okej, verken mer eller mindre.

Tredje låt ut kalles "Sunshine In My Hair", og tempoet roes litt ned. Dette er kanskje den beste av de fire låtene på albumet. Låta har iallefall et refreng som klarer å fenge mer enn de tre andre låtene, og viser at bandet faktisk har melodisk sans.

Siste låta "Luna Luna" er i mine ører skikkelig elendig! Fryktelig kjedelig melodi, og et enda verre refreng. Statiske rockelåter KAN være en nytelse, men dette blir rett og slett altfor enkelt og kjedelig.

Mange har putta dette bandet i samme bås som Briskeby; sikkert på grunn av vokalist Annette Gils stemmebruk, som lett kan sammenlignes med Briskeby-Lises; men jeg ser ikke andre tydelige forskjeller enn utseende og stemmeleie. Briskeby er fremdeles et par sjumilsteg foran Seven når det gjelder å lage fengende powerrock.

"Thieves Like Us" viser at Seven er et ordinært rockeband, som mangler de store hitene og de heftige melodiene, men tendensene er der - tross alt. Vi venter tålmodig til mars neste år for å avsi den endelige dommen til Seven.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Seven: The Fifth

(14.11.09) Det er noen år siden bandet Seven fikk riksoverskrifter, men bandet lever i beste velgående. "The Fifth" er definitivt et eksempel på det.


Seven: Don’t Change Lover In The Middle Of The Night

(31.01.05) Oppskriften er gitarbasert rock krydret med synth der melankoli og senualitet er satt som stemning. Anette Gil og resten av Seven fremstår som et middelmådig rockeband som kunne tjent på å våge mer.


Seven: French Kiss

(10.03.03) De er sikkert dritt lei av å bli sammenlignet med Briskeby, men det er nå en gang den beste matchende preferansen. "French Kiss" er bandets andre langspiller.


Seven: At The Sixes And Sevens

(16.08.01) Alternativt? Nei, ikke så veldig. Bra? Ganske. Øya-headlineren Seven er klar med sin etterlengtede langspill-debut.


Øyafestivalen: Norges mest spennende

(14.08.01) (Oslo/PULS): Øya midt i Gamlebyen, en lørdag i august, solskinn og truende skyer om hverandre. Heldigvis valgte de mørke skyene å ikke gjøre noe ut av seg, i motsetning til dagen før. Det ble altså en tørrskodd dag i Middelalderparken. Og takk for det!


Mange nye navn til Øyafestivalen

(26.06.01) - Dette blir en historisk festival! Folk kommer til å prate om den første Øyafestivalen i Middelalderparken i flere tiår framover. Slik åpna So What-sjef Claes Olsen pressekonferansen som skulle avsløre tilveksten på årets Øyafestivals bandliste. Etter å ha forsøkt seg i fem år med å få de amerikanske artcore-rockerne Blonde Redhead hit, har endelig Claes lyktes. Ellers er Pinsens store So What-konsert med kanadiske Danko Jones allerede legendarisk, og festivalledelsen kunne stolt legge til også dette navnet på lista. Festivalen strekker seg i år over tre dager, fra torsdag 9. til lørdag 11. august. Torsdagen foregår konsertene imidlertid på klubbnivå i sentrum.


Seven: Powerpop med attitude

(08.03.01) (Oslo/PULS): Fredag i Oslo. Det finnes mye å gjøre i Oslo, blant annet kan man gå på John Dee å sjekke ut to av Norges up&coming band, Shire og Seven. Det er mye spennende på gang i norsk rock for tiden, så man gjør lurt i å få med seg så mye som man kan… Vel 130 personer hadde de samme tankene som meg denne kvelden.


Katthult, Seven og Vidar Vang i Frognerbadet

(28.05.00) Usigna norsk band får nok en gang en så sentral plass som det er mulig å gi dem på Norwegian Wood. På topp av Pepsi Rockscene-plakaten: Katthult, Seven og Vidar Vang.


Seven: If You Want To Play (ep)

(22.02.00) Lo-Fi indie-pop. Variert, spennende arrangert. I front: En (hovedsakelig) forvrengt, sart-men-likevel-autoritær kvinnerøst.


Norsk Kulturråd har fordelt nesten 2 millioner

(22.02.00) Krøyt, Madrugada, Beezewax, Sister Sonny, Bønkers, Dipsomaniacs, Seven, Tolv Volt, Gluecifer, Palace Of Pleasure… Noen setter kursen utaskjærs, andre holder seg i Kongeriket. Felles for disse – og ganske så mange andre band – er at de har fått turné-støtte fra Norsk Kulturråd.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.