Whopper: Takes & Mistakes

Med en tittel som kan høres ut som en B-sidesamling, følger Whopper opp den hyggelige "Let’s Make Sounds" fra to år tilbake. Og faktum er at deler av denne platen også er spilt inn for to år siden, og mange kjenner vel igjen radiolåta "You Can Change Time" som har fått plass på årets utgivelse.


"Takes & Mistakes" tar Bergensbandet med røtter fra Ålesund litt videre. Det er fremdeles øserock av beste merke, men denne gangen behersker Whopper albumformatet bedre. Produksjonen er signert Bjørn Ivar Tysse og Geir Luedy fra Chocolate Overdose, og lydbildet er luftig og røft.

De åpner instrumentalt med "Mine Is The Loneliest Of Numbers", der vokalen ikke møter oss før låta når fem minutter. Ganske dristig for et band som først og fremst er kjent for rett-frem radiorock. Men låta er like fullt strålende, der den øker i både tempo og intensitet underveis.

Kvartetten har elementer fra både The Wannadies, Chocolate Overdose, Motorpsycho og Mercury Motors i seg. De er elever av den bergenske popskolen, som Geir Luedy, Frank Hammersland og Yngve Sætre har gått før dem.

Debuten til Whopper var mer preget av hitlåter, mens resten av albumet falt litt bort. Årets "Takes & Mistakes" er en mer helstøpt og jevn affære, og selv om den er innspilt i to omganger så fungerer den bedre som et album enn forgjengeren.

Det betyr ikke at årets langspiller mangler radiohiter. I disse dager er Petre svært så hissige på å spille "(This Is Not A Song)", og dette er vel den mest umiddelbare låta på skiva. En annen strålende poplåt er "Listen Lennon" som har en tekst som forsvarer Paul McCartney på en glimrende og bittersøt måte.

Lørdag spiller denne gjengen på Øya-festivalen, og blir det like mye øs på scenen som det er på denne skiva, blir det svært morsomt!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Øyafestivalen: Norges mest spennende

(14.08.01) (Oslo/PULS): Øya midt i Gamlebyen, en lørdag i august, solskinn og truende skyer om hverandre. Heldigvis valgte de mørke skyene å ikke gjøre noe ut av seg, i motsetning til dagen før. Det ble altså en tørrskodd dag i Middelalderparken. Og takk for det!


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.