Angie Stone: Black Diamond

Du har sikkert hørt "Life Story" på Petre. Liker du den, kan du handle trygt. Her er mer av det samme, og alt er helt - OK.


Angie Stone fmamfører en type lavmælt pop-soul. Dama er tydeligvis ur-religiøs, og leverer ytterst orginale Gudsbevis - det skal hun ha. Angie Stone analyserer som følger:

Det faktum at den åttende tonen i skalaen er identisk med den første, kan umulig bero på annet enn at Jesus er både begynnelse og slutt. På samme vis mener hun Melodi - Harmoni - Rytme står godt til teorien om Den Hellige Treenighet.

Stone oppfyller flittig sin misjonsgjerning, og har spredt Bibelsitater gjennom hele coveret.

Hun har skrevet mesteparten av stoffet sjøl, men har av en eller annen mystisk årsak funnet grunn til å kalle inn en hel haug produsenter. De gjør det meste likt, kanskje med Gerry Devaux som den mest fantasifulle, og gjennomgangstonen har vært sparsomhet - hvilket kler Stones sanger ypperlig.

Den fineste sangen heter "Just A Pimp", og hun gjør en deilig versjon av Marvin Gayes "Trouble Man".

"Black Diamond" er ei fin plate, men Angie Stone er så avgjort ingen ny Lauryn Hill.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En sliten Angie Stone...

(05.05.14) En av de største Soulstjernene verden har å tilby hadde Norge som siste stopp på sin turnè... men hun var sliten... Veldig sliten...


En strålende Angie Stone!

(28.04.08) (Oslo/PULS): Angie Stone har kommet en utrolig lang vei siden undertegnede hørte henne som korist på D’Angelos konsert på London Jazz Cafè i 1995. Etter 4 kritikerroste album på samvittigheten ga hun alle på Rockefeller en fantastisk konsert denne regnfulle søndags kveld. Dette er ikke bare soul for spesielt interesserte, dette er nemlig soul for folket, og slikt blir det stemning av.


Angie Stone: The Art Of Love And War

(30.11.07) Stone har en imponerende CV å vise til etter å ha jobbet med bl.a. Prince, Snoop Dog, Alicia Keys, Stevie Wonder og Lenny Kravitz. I tillegg var hun medlem av funk/hip-hop gruppa The Sequence og dukket opp på en rekke album som både korist og låtskriver før hun slo igjennom med albumet ”Black Diamond” i 1999. Dama har en stemme som minner mye om en fin miks av Aretha Franklin og Gladys Knight, noe som sier litt om kvalitetene hun innehar.


Store Stone

(08.07.00) Jeg vil nødig stå for noen konkurransementalitet innen musikk, men allikevel tør jeg påstå at Macy Gray nok har møtt sin overkvinne. Som en av de få, nye soulsangerinnene som også våger å ta inn svingende gospelelementer i konsertene, samtidig som hun representerer soul fra gamleskolen, er hun nødt til å skape god stemning.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.