Sona Fariq: Sona Fariq
Debutalbumet til Sona Fariq kom egentlig ut i juli en gang, men da jeg rett etter fellesferien etterlyste skiva hos Warner, påsto de at de hadde sendt oss et eksemplar. Med mindre synder'n jobber i Posten var dette selvsagt bare tull, jeg hadde jo sjøl kontrollert all innkommen post for PULS, så jeg ba dem sende meg et nytt. Noe de aldri gjorde. Derfor var jeg nødt til å bestille skiva hos Tiger, og fordi lageret til Warner ligger i Sverige, fikk jeg ikke skiva før nå! Snakk om selskap som er villig til å bli kvitt skiver!
Jeg oppdaga Sona Fariq under årets Quartfestival, og de vil ble stående som den beste musikkopplevelsen og den største overraskelsen for mitt vedkommende fra Kristiansand i sommer. Derfor var jeg jeg rimelig spent på om albumdebuten deres ville svare til forventningene gig'en ga.
Med base i London og etterkommere av innvandrere fra Marokko, India og Pakistan - samtidig som musikken deres består av elementer fra både punk, dub, techno og funk - er det nærliggende å sammenligne dem med Asian Dub Foundation, selv om de live var mer organiske og hadde bytta ut samles med øs-gitarer.
Åpningslåta "Drop The Bomb" er også like aggresiv som tittelen bærer bud om. Tunge funkfraser i bassen smeller inn i lukene rundt backbeatet til trommisen, samtidig som heavyharvende gitarer riffer og durer under vokalist Michael Frankels brutale og perkusive utbrudd som "Baby, I'm on fire...come on, you drop the bomb, you drop the bomb, you drop the bomb, movin' in like superfly...you're like a fuckin' car crash, girl give it to me". Ja jøss, det sparker!
Utover skiva følger mer gitarøs i skjæringspunktet mellom punk og metal, mens låter som "Killa B" og "Move On" har klare reggaereferanser á la ADF, i hvert fall før refrengene slår inn. "You want to lash out but we kill you dead".
Singelen "Love You Crazy" har de også gitt plass til, og inneholder mye snerten frasering: "Man I'm in the mood I swear, energy's eternity/Leave behind me all my fears, need you baby crazily". Refrenget gir faktisk assosiasjoner til gode, gamle The Rings og deres "Automobile" fra '77.
Ellers kicker en sak som "Dr. John" rimelig bra, spesielt på de groovy partiene, som bandet mestrer best. Ikke helt ulikt ADFs "Free Satpal Ram". Og låter som hypnotiske "Zoo" og hardtslående "Hey China" holder også bra nivå.
Jeg sitter igjen med følelsen om at de kanskje har utelatt et par låter som muligens kunne ha heva denne skiva enda mer. Låter som de spilte på Quart og som bærer titler som "Let's Go Mental" og "That's Wicked". Men det er klart at det alltid er essens i band som har Mark P på takkelista si! Og etnisk aggresjon trenger vi definivt mere av, skal vi speile postkolonialismens tid mer presist enn markedskreftene er villig til.
Del på Facebook | Del på Bluesky