Evighetsmaskinen Motorpsycho
Jeg finner det vanskelig å anmelde Motorpsycho. Kort og godt fordi de så ofte setter meg i en slags transe. Motorpsycho er så inn i helvete ut-av-denne-verden gode!
Jeg aner ikke hvor mange album de har gitt ut. Jeg tror ikke de sjøl heller har tellinga. I tillegg er et utall konsertopptak tilgjengelig ute i internettet. I gamle dager ville vi kalt det «bootlegs»; opptak som ble gjort ulovlig, uten artistens tillatelse – for så å bli solgt med god profitt for piratene.
Det amerikanske bandet Grateful Dead gjorde narr av denne «industrien». De gjorde plass til «piratene» i konsertarenaene der de spilte: «Vær så god, ta opp hva dere vil!»
Motorpsycho velger samme vei. For hva har de vel å frykte? At noen konserter ikke låter like velspilt som om opptakene ble gjort i studio? For å si det enkelt, så tror jeg Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan gir jamnt faen i om så skulle være tilfelle.
Mer enn et rockeband som går i studio, drar på turné, går i studio, drar på turné … er Motorpsycho en slags perpetuum mobile prosess. Ingen konsert er helt lik den foregående, og ingen plate er helt lik den foregående. Men alt er umiskjennelig Motorpsycho. «Helt likt, men helt annerledes», som Jan Garbarek en gang fortalte meg da han skulle beskrive sitt bestillingsverk til Moldejazz’ 30 års jubileum.
Jeg noterer i margen. I «Laird Of Heimly» går Bent Sæther selveste Liam Gallagher i næringa som vokalist. «Stanley (Tonight’s The Night)» er pop i rock-format som Green Day aldri kom i nærheten av. Beina mine går i spinn, som de gjorde da jeg hørte Jon Ebersons Moose Lose i Kongsberg for 50 år siden.
Finn fram «The Comeback». Jimmy Page står og gaper!
«Neotzar (The Second Coming)» varer i over 20 minutter, og oppsummerer kanskje Motorpsycho anno 2025? Nei. Dette bandet kan aldri oppsummeres.
Del på Facebook | Del på Bluesky