Hair Cuts – Motorpsycho On Film

Motorpsycho har ikke akkurat plaga oss med mange utgivelser av den sorten som inneholder levende bilder i løpet av de snart 20 årene de har holdt sammen. Nå slipper de løs rubbel og bit, mer eller mindre. ”Hair Cuts” er i underkant av seks timer med godsaker på film signert Motorpsycho og venner. Seks timer med film som tar bortimot tolv å komme seg igjennom, og det er ikke fordi det er langdrygt – tvert i mot. Sier det like gjerne først som sist; Den her må du ha. Sånn er det bare.

Motorpsycho

Av Torgeir Kjeldaas // 03.07.08

---

Det er vel ingen norske band som har betydd så mye for undertegnede og som samtidig har sendt meg ned i de dypeste avgrunner som Motorpsycho. Jepp, denna karen har vært skuffa, på randen til personlig såra over et par utgivelser. Skjønt ”utskeielser” er kanskje et mer passende ord enn ”utgivelser”. For Motorpsycho kommer alltid tilbake og treffer meg rett i hjerterota. Jeg klarer dessuten ikke å være langsint på favoritt-trønderne. Jeg har hatt mitt oppgjør med Norsk rock, det endte med at Seigmen-skjorta mi ble brent på bålet under en fuktig hyttetur, etter at de trakk i latex og strømpebukser for å surfe dønningene etter Marilyn Manson. Hvert eneste Motorpsycho-plagg jeg eier og har bærer jeg derimot med stolthet. Bent Sæther & co har kommet langt ved å prinsippfast gå sine egne veier, og det står det mye respekt av. Det er det de færreste norske band som har på samvittigheten.

De har vært innom det meste, med elementer fra pønk og metall til 60-70-talls prog, til reinspikka indierock. Motorpsycho på sitt indie-beste er, som et vesen i norsk platebransje en gang klarte å lire av seg, ”på høyde med det beste i utlandet”. Som det psychonautet jeg er, betyr det for meg at Motorpsycho arkiveres under favoritter sammen med blant andre Dinosaur Jr. og Sonic Youth. I godt selskap med andre ord. Den delen av katalogen jeg derimot setter minst pris på er når de surrer seg vekk i 60-tallet og sniker seg psykedelisk innpå Beach Boys, men jeg kan kanskje takke meg sjøl.

Som et dokument over bandets allsidighet, finner du alle de 21 videoene Motorpsycho noen gang har sluppet. Her er det mye hummer og en del kanari. Det blir nærmest en slags illustrert ”Best of”-plate. En sabla god en og. Fra originaltrommis Kjell Runar ”Killer” Jenssens hjemmesnekra regidebut fra den gang det fortsatt var stuereint med batikk, til Kim Hiortøys senere mesterverk. Sistnevnte må ha stått for noe av det klart beste av norske musikkvideoer gjennom tidene. Alt dette får du komplett med opptil flere kommentarspor fra både bandet selv og fra regissørene, skjønt det er mer latter enn kommentarer. Og til tross for at det er ikke én, men to fyldige dokumentarfilmer med på ”Hair Cuts”, er det først på kommentarsporene du føler at du kommer ordentlig innpå bandet.

Er du fan så er likevel den regelrette roadmovien ”This Is Motorpsycho” i seg sjøl er verdt å satse ukelønna på. Den er tidligere sluppet som en individuell utgivelse på Stickman Records på VHS på midten av nittitallet, og jeg har personlig venta månedsvis på at den skulle dukke opp i postkassa. Dette var pre-internett, og all korrespondanse foregikk pr. brevpost. Det var på den tiden band fortsatt tjente til livets øl (og/eller opphold) på demokassetter, og ikke trengte å spandere Cuba Libre på de rette viktigpetterne på by:Larm for å få spille på de hippeste festivalene.

Den første uka kribla det i hele meg da jeg gikk til postkassa. Da det hadde gått to tok frustrasjonen overhånd, uke tre hadde jeg delvis gitt opp. Etter et par måneder, muligens også lenger, var belønningen stor, og den kom i form av videotape og håndskrevet faktura med hilsen fra manager Cecilie Lykke.

Spiller du i band vil du kjenne deg igjen i ”This Is Motorpsycho”, og i all slags absurde situasjoner en risikerer å rote seg opp i på turné. Her får du servert alt fra sutring backstage etter det som sikkert der og da føltes som en langt under middels konsertprestasjon, til leiting etter den bortkomne bandbussen (”Bilen vår e bort! Nå’n må ring etter no myndigheta her”), og høyst reelle situasjoner og kommentarer som ”We seem to have forgotten our keyboard player at the hotel”.

Priceless, er det ikke det man sier?

Neste dokumentar ”Noorse Helden”, noe som jeg litt etter fri tolkning antar kan bety ”Norske Helter” på Nederlandsk, er en positiv overraskelse. Den gir et innblikk inn på det mer personlige planet Motorpsycho opererer på, sett med filmskaperen Walter Stokmans øyne. Fra en kjapp, men likevel ganske fantastisk session i øvingslokalet i ubåtbunkeren Dora til nærmest ”hjemme hos” besøk på Svartlamoen. Uvanlig, men like fullt artig å se en mer ”internasjonal” vinkling på bandet. Det er ikke for ingenting at Motorpsycho gjør det godt nedover i Europa.

På disk to er main feature en nesten halvannen time lang konsert fra The Paradiso i Amsterdam datert november 2002. Dette er et smått legendarisk konsertopptak som tidligere har sirkulert på nettet i varierende form, farge og kvalitet, og som nå har fått en real ansiktsløftning og re-mastret lyd. Den har fått tittelen "The Four Norsemen of the Apocalypse" og regnes som volum tre av ”Roadwork”-serien. Jeg har før vært oppgitt over en del av Motorpsychos liveshow, som til tross for at de er et av Norges aller ypperste liveband, har til tider en tendens til å forsvinne inn i jammetåka med 30 minutters ”vekk-meg-når-det-er-ferdig”-partier som er omtrent like fornøyelig som å sitte på venterommet og vente på rotfylling hos Dr. Røskeland. Hva? Unner jeg dem ikke spilleglede sier du? Joa.

På ”The Four Norsemen” er det heldigvis det som er av jamming helt på sin plass, dette er en proff flerkameraproduksjon av høy kvalitet og lite bullshit, med livefølelsen i god behold likevel.

Motorpsycho har virkelig åpna skattekammeret med denne utgivelsen her, og den er en dokumentasjon på et stykke norsk rockehistorie du ikke bør gå glipp av. Er du i tillegg kreativ med fjernkontrollen kan du finne flere godbiter enn det ser ut til ved første øyekast.

Vi kaster ikke terninger her i Puls, men på en skala fra en til ti er dette en ellever. Det er tross alt et par uforglemmelige Spinal Tap-moments her.

Hals over hue til sjappa, den her må du ha. Der sa jeg det igjen.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky