“Vi ser oss ikke tilbake” – et fremadrettet tilbakeblikk med Motorpsycho – del 2

PULS møter Motorpsycho på Svartlamoen i Trondheim. I denne andre delen av intervjuet snakker de om turnélivet, om tilstandene i verden, og om det nye albumet. “The All Is One” slippes 28. august. NB! Vi anbefaler på det varmeste å lese del 1 før du går løs på del 2! Du finner de andre delene under «Les mer» nederst i artiklen.

Av Kirsti Thisland // 04.08.20

---

Og når vi først er inne på dette med alder. Motorpsycho kjører fortsatt lange turneer, både i inn- og utland. Er det like lett å leve livet på veien nå som for 20–30 år siden? Allerede den gangen, altså i ’97, sa de til oss at de ble "slitne av å sove på gulvet hos pønkere".

– Vi har gode rutiner. Vi har etter hvert utviklet en turnébryter i hodet, og har en streng selvjustis. Man går fortsatt ut hardt, og den tredje dagen er vond, ler de. – Da har vi gått på den smellen vi tydeligvis må ha. Ut som en 22-åring, og hjem som en 72-åring.

TURNELIVÉT FØR OG NÅ

De minnes osloturen på tidlig 90-tall, da de skulle spille på Alaska.

– Vi kjøpte ei kasse øl på Stølen, ler Bent, – det er rett borti her. Og så skulle vi spille samme kveld på Alaska. Vi var fulle før Alvdal, og vi spilte bare såååå dårlig! Så vi lærte, vi stopper aldri på Stølen igjen.

Bandet hadde to lange turneer i fjor, men de begrenser seg til 3–4 ukers varighet. De har barn og familie hjemme å ta hensyn til, og det tærer på kreftene å turnere.

– Etter fire uker blir gigene litt dårligere før vi er i form igjen på den sjette uka, sier Bent. – De siste 10–15 årene har det fungert fint å gjøre det slik vi gjør nå. Det er mye rutine, men hver kveld når vi spiller ... det er jo på død og liv hver kveld. Da holder vi rutinene langt unna. Vi har 2,5 timer til kanskje å se Gud, og bli en del av treenigheten hver kveld i tre uker, om du skjønner. Og så er det ett år til neste gang du kan oppleve det. Det blir noe meditativt over det.

Resten av bandet samtykker, og Snah understreker hvor viktig der er å være tilstede i nået.

- Motorpsycho spiller vanligvis alene, fordi "vi spiller i 2.5 timer selv. Dessuten lager vi et helvetes rot på scenen, og så blir det sure folk i crewet og dårlig stemning ...".

PORTVIN OG SOKKER FOR JOMFRUER

Men hvis de skulle velge et band å dele scene med, så trekker de i første rekke frem Tool. Før de bemerker til Tomas at "det hadde ikke gått, du ville bare gått og glodd på trommesettet deres hele dagen", hvorpå Snah sier at han gjerne kunne vært oppvarming for Magma og sett dem hver kveld i ukesvis.

Men hva med alt det andre når de er på tur – har de lagt inn noe ekstra komfort på raideren sin som de ikke hadde da de var yngre, såkalte gæmliskrav?

– De to jomfruene er bytta ut med portvin og sokker, ler Snah.
– Tomas som er yngst ba faktisk om portvin, avslører Bent. – Han drakk vel 3 av de 30 flaskene han fikk. Men ellers så har vi etter hvert skjønt at vi faktisk betaler for det vi setter på raideren selv. Det tok litt tid før vi innså det.

DA VERDEN STOPPET OPP

Vi snakker litt om hvordan musikkbransjen og verden har forandret seg de siste 25 årene. Bandet understreker den profesjonaliseringen som har vært innad i bransjen, og hvor gode arbeidsforhold mange musikere i Norge har nå i forhold til i mange andre land, hvor proffe spillestedene er, og ikke minst hvor mye latterlig flinke musikere det er i dag. Vi snakker om den enorme endringen som har vært med tanke på hvor tilgjengelig alt er nå i forhold til før – alt er bare et par tastetrykk unna. En del av de skillene man før hadde, der det var egne klubber for pønkere, jazzelskere, rockere og metalfolk, er nå visket ut, og der samhandling før var sjeldent, er det nå mye mer utbredt.

– Jazzmusikere har også oppdaget at det er morsomt å spille høyt innimellom, for å si det litt flåsete, flirer Bent. – Og ikke minst, så er folk klar for det nå.

At det er lite penger i CD-salg er mer sant enn noensinne, men Motorpsycho ble aldri rammet like hardt av nedlastningssmellen som en del andre band.

– Vi har aldri hatt det store salget av CDer, så det vi missa på nedlasting var lite. Vi var tidlig ute med å etablere et platekjøpende publikum (Motorpsychos forkjærlighet for vinylformatet er viden kjent, journ.anm.), og det er så klart viktig å selge merch på turné. Hyra for spillejobber er også grei i Norge.

ÉN LÅT PÅ 43 MINUTTER

Verden slik vi kjente den stoppet opp for de fleste innen musikkbransjen med coronapandemien, og Motorpsycho er ikke alene om å sitte i et vakuum nå. Alle avventer nye bookinger, og alt av sommerfestivaler er kansellert. Men lørdag 1. august skulle de spille i Nidarosdomen sammen med Ole Paus i forbindelse med Olavsfest 2020.

– Det kommer på TV også, det – da må vi pynte oss, mumler Snah.

Ellers er det ny plate på trappene, “The All Is One”. Den slippes som dobbel CD og dobbel LP + i digital versjon 28. august i år. På spørsmål om de vil si noe om den nye plata, får vi først et "Tja ... det er noen lange og noen korte sanger, noen fine og noen stygge", før de blir litt mer alvorlige.

– Dette er den tredje fullengderen med Tomas, og vi har Håkon Gullvåg som hoffkunstner, ikke Kim Hiortøy. Vi kaller det Gullvåg-trilogien vår. Når det gjelder innhold – det er vanskelig å ikke skrive og synge om det som skjer i verden om dagen, sier Bent.

– Den gamle pønkeren i meg våkna godt og greit etter presidentvalget i 2016 ... Og så har vi en låt som er 43 minutter lang – den er i fem deler, da. Den er ikke politisk. Vi har aldri tatt den så langt ut med én låt før. Vi har bikka halvtimen, men aldri i studio. Så har vi jo kalkulert med at ikke alle skjønner det. Men jeg syns det spiller fint som ei plate på 90 minutter.

– Det er en tung, kulturell opplevelse, smiler Snah, og de sier de syns det er kult at det er mulig å gape så høyt uten at man trenger å gå i hvitsnipp og ha dirigent. De kan godt påta seg rollen som ambisiøse her, blir de enige om.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky