Brutalt forstyrra – Årets Band

– Er det sant? Ble MOTORPSYCHO kåret til årets band? Da begynner vi jo å bli et ordentlig band, vi også! Dette var Bents reaksjon da PULS FURORE overbragte den glade nyhet. Deretter ga bandet oss en introduksjon til trønderrockens sanne ansikt (jmf. Forsidebilde). Selv øver de i en gammel u-båtbunkers med krigsfanger støpt inn i veggene.

Av Kirsti Thisland // 29.01.97

---

Da vi spør guttene hva det kan komme av at de fikk utnevnelsen Årets band og Årets album, kommer det kontant fra Snah at det tror han ingenting på før han ser det svart på hvitt. Bent forsøker å gi en forklaring:

– Vi er på en svær label nå, og får stor dekning. Skivene våre er lette å få tak i. Om det betyr at vi er best derimot … Jeg vil våge å påstå at vi er blant de mest interessant bandene som er lett tilgjengelig, og vi er mer givende enn DDE og Morten Harket. Det er likevel masse band som ikke synes – f.eks Glucifer, mener jeg er mer interessante enn oss på mange måter. Vi har holdt på lenge og spiller mye, så vi er veldig fysisk tilgjengelige. Bare fordi du synes best, trenger du imidlertid ikke være best.

Riving? Ikke tale om!

– Dere har ikke gjort dere så synlige i forbindelse med 1000-års jubileet i Trondheim?
– Nei, det blir feiret på helt feil premisser. Kommunestyret vil liksom lage et kunstner-kvarter midt i byen, der alle kunstnere skal sitte på gata og vise fram kunsten sin. Jeg mener; hvordan våger de i det hele tatt å spørre seriøse kunstnere om dette? Det er synd, for vi vil gjerne bidra med noe, men ikke når det er på så feil premisser. Det er ikke samsvar mellom intensjonen av å ha en kunstmarkering og gjennomføringen av det, mener Bent.

– De kunne heller presentere Svartlamoen for publikum, og se verdien i det. Men neida, Nå Skal Vi Jammen og Gutteklubben Harmonien og Det Skal Vi Rive og den pakka der. Det skal vi ikke ha noe av, for vi bor jo der, sier Snah.

– Det er der alle kunstnere og musikere bor. Svartlamoen har et fruktbart miljø som aldri kan gjenskapes andre steder. Tidligere var det narko-folk og alkiser som bodde der, men slik er det ikke nå lenger, forteller Gebhardt. – Nå er det jo så mye turister og turgåere der at det er nesten tragisk. En stakkar får ikke lov å være fyllesjuk lengre.

– Vi har valgt å argumentere på en annerledes måte enn den pønkete brosteins-argumentasjonen. Vi vil få den tause majoritet til å forstå at det ikke er «pønkerne-mot-oss» opplegget, men en sunn og furnuftig greie. Jeg håper flere ser verdien i Svartlamoen! sier Bent.
– Kanskje vi blir med på neste 1000-års markering, flirer Gebhardt.

Jeg vil påstå at vi er blant de mest interessante bandene som er lett tilgjengelig, og vi er mer givende enn DDE og Morten Harket

Utland og portvin

Motorpsycho har i løpet av årene spilt på et vidt spekter av små og store steder i Norge, og opparbeidet seg en trofast fanskare. Bent forteller:
– Hvis vi er i Ålesund så kjører vi derfra, gjennom noen tuneller og noen greier for å ende opp i Giske. Der er det bare åpent hav, og ti år siden de hadde religionskriger. Plutselig kommer vi og skal spille konsert der – det blir en slags revolusjon. Man føler at det man driver med har en mening når det blir slik spesiell greie langt borte. (Hallo, frøken Hartmann! – Red.) På Rockefeller har de konserter hver dag … Utenlandskonserter blir en helt annen greie igjen, bare PA’en er OK, så er vi fornøyde.

– Det er greit hvis portvinen er der, skyter Gebhardt inn, og legger til at han ikke har snøring på annet enn å ha riktig valuta i lomma når de er i utlandet.

De forteller også at de aldri har spilt bilbingo, men pleier å drive med en annen lek, der én sier f.eks Anthrax, og da må neste mann si et band som begynner på X osv. Gebhardt vinner aldri, for han sovner like fort som når han er i kirka, og Snah leser mest.

Natt og Dags Dynasti

– I Norge er vi mer kjent med geografien og assosierer stedene med f.eks Brann, Sunnmøringer eller sild og greier, fortsetter Bent. – Vi får et veldig sunt perspektiv på Norge. I forhold til andre steder, så koser vi oss bra her i vugga vår.

– Heldigvis er Trondheim såpass stort og ikke et kjipt høl i en fjellvegg med et innavla kommunestyre, sier Gebhardt. – Det er deilig å sitte her fremfor å vade rundt i bransjen i Oslo.

Bent nikker: – Når jeg leser Natt og Dag så er det som å se på en meningsløs såpeopera. Du kan nesten forutsi hva «Krystle» gjør i neste utgave. Og hele inside-kjøre med at So What! Og Head On skal fortelle hva som er kult og hipt … alt det der berger vi oss unna. I Trondheim er det kanskje 10-15 stykker som syns Easy Listening er verdens redning, og da blir det sånn «OK, la dem holde på». Det er sunt for oss å bo her så vi slipper unna trend-hysteriet. Trender vil nok alltid påvirke deg til en viss grad, bevisst eller ikke. I Oslo tror jeg det er vanskeligere å holde på et særpreg enn her, fastholder han.

– Samtidig må det være en balanse, mener Gebhardt. – Vi er ikke for mye hjemme, men slipper å vasse rundt i presse og plateselskaper. Har du telefon, fax og E-mail, så klarer du deg bra.

– Dessuten kommer presse og plateselskap reisende til deg hvis de er interesserte nok, eller hva? hinter Bent til PULS’ to tilreisende.

– I 1990 betalte vi gjerne for å få spille et sted, men det gjør vi ikke lenger, smiler Gebhardt. – Motorpsycho vokser sakte men sikkert, og det er sunt at det har tatt såpass lang tid.

– Alle illusjoner vi måtte ha hatt om å være rockestjerner er i hvert fall skrelt vekk, ler Bent – og de andre samtykker.

– Vi ser det hele fra innsia, forteller Snah, – og vi lever ikke som rockestjerner som henger på klubb og sniffer kokain.

– Nei det har vi ikke råd til, mumler Gebhardt.

Fioliner og sag

Motorpsychos nye plate slippes 26. februar. Hvem er de Motorpsyche i 1997?
- Det er oss tre, forteller Bent.

– Deathprod er også litt med, og så har vi med Ole Henrik Moe på fiolin og sag. Det er masse sag på den nye plata. Og Snah synger på 4 låter.

Som vanlig kommer plata i masse forskjellige varianter.
– På CD’en er det 11 låter, og på LP’en er det 14, forteller Bent. (Haier! -Red)

Noen singelslipp i forkant er det ikke snakk om. De tre trønderne er lei av singelkjøret.
– Der «Blizzard» var veldig arrangert, disiplinert og velprodusert er den nye mye løsere. Vi har lekt oss gjennom den, forteller Bent, og avslører at innspillingene startet på impuls en dag de skulle ned og sjekke ut studio. – Den var ferdig på ei uke, smiler Snah fornøyd.

– På «Blissard» hadde vi ganske klare idéer om at sånn og sånn skal det være, forteller Bent. – Denne gangen er det mer som en live-utgave av oss. Mye er gjort med en slags jazz-måte innfallsvinkel, der vi ikke kunne låtene, men bare spilte og ga hverandre cues når vi skulle falle inn.
– Vi forsker oss fram og ser hva som funker, sier Gebhardt. Bent mener at den nye plata faktisk har noen likhetstrekk med «Demon Box», og her finner undertegnede det for godt å be «årets band» se tilbake på sine tidligere utgivelser.

Alt det vi sier kunne ha skjedd, så det er egentlig sant akkurat i det vi sier det

LOBOTOMIZED 1991 (Årets album i PULS)

– Lobotomized er bra i forhold til det vi ville, selv om den er horribelt miksa, forteller de tre. – Den bærer preg av å være jomfruturen vår, og det var en greie som var riktig der og da – det var det vi ville. To år senere syns vi kanskje ikke den var like morsom, men i 1990 var det ingen som hadde hørt noe sånt, så den var veldig rett-i-trynet på en del folk. Jeg vil kalle den primal råskap, sier Bent.

Gebhart fortsetter: – Jeg kan huske at jeg fikk den på kassett,og da syns jeg den var jævlig drøy. Lyden var skikkelig fucked up. Velvet Underground. Den var veldig Hi-Fi-feil. Men coveret er veldig bra.

SOOTHE 1992

– «Soothe» kom som et minialbum 4 måneder etter «Lobotomized». Da fikk vi til å spille det vi ville. Den er på en måte antitesen av «Lobotomized». Den var for øvrig den første plata med Gebhardt, og vi ville vise at vi er noe annet med ham, forteller Bent. – Det er en slags prøveplate eller mellomplate mer enn en oppfølger. Gebhardt hadde da vært med i Motorpsycho i 2-3 måneder.

DEMON BOX 1993

– Her begynner vi å skjønne hva studio handler om, flirer trekløveret. – Dessuten kom Helge Steen inn som en katalysator. «Demon Box» skulle egentlig være en dobbelt-CD, men Voices of Wonder ville ikke det, så to og en halv låt måtte utelates fra CD-versjonen. CD’en er ikke det den kunne ha vært siden «Mountain» ble utelatt. Vi lagde en vinylversjon i stedet, der alle låtene er med. «Mountain» kom dessuten på EP. Da ville Voices at vi skulle lage en mer poppa EP. (Er det ikke de store multinasjonale selskapene som driver med slikt? Hæ? Ketil Sveen? -Red.) De fikk en halv time med «AAAAARGH!» i stedet, gliser Bent.

– Den EP’en er noe av det råeste vi har gjort. «She Used To Be Twins» skulle egentlig med på «Timothys Monster», men slik ble det ikke. Det var nok det siste vi gjorde for Voices of Wonder.

TIMOTHY’S MONSTER 1994

– Denne ble sluppet på EMI, og nå skulle vi i hvert fall ikke la oss stoppe av at selskapet ikke ville lage dobbelt-CD. Vi tok kanskje litt av da vi lagde 100 minutter musikk – det er jo et helt jævla univers! Vi endte opp med dobbelt-CD og trippel-LP med plakat. Et par av låtene kunne kanskje ha vært utelatt … Plata ble egentlig mastret i en annen utgave, men vi remastret den for å få en logisk rekkefølge i låtene. Det er både positivt og negativt. Den ene delen er sikkert en bra narko-plate, ler Gebhardt.

Bent forteller at han vet om en fyr som pleier sove til de rolige delene av CD’en, men programmerer vekk én låt.
– Dårlig gjort, mumler Gebhardt.

Vi har jo bevist at du ikke trenger å reise til Oslo og suge kukk for å komme noen vei

THE TUSSLER 1994

– Dettte var en veldig spontan greie der vi trakk med oss noen folk og dro med utstyr og bare spilte. Vi hadde fått et public image som Neurosis Light, så derfor valgte vi å gå helt til den andre enden, forteller bandet som tidligere har blitt beskyldt for å bare være forutsigbare i sin uforutsigbarhet.
– Gehbardt hadde lært å spille banjo og det endte opp med å bli en av de beste platene vi har gjort. Det var et hobbyprosjekt, og vi hadde en avslutningskonsert før jul der vi begravde prosjektet.

På spørsmål om det blir noen gjenoppstandelse, svarer Gebhardt at det kommer an på hvor mye penger de får for det.

– Prosjektet var en slags humor-greie der vi beviste at heavylåter funker like bra som countryvarianter. De to mest punka låtene fra «Demon Box» er de søteste balladene på «The Tussler», smiler Bent. – Det er gøy med et nytt formspråk, det gjør at du tenker annerledes på musikken din etterpå – det åpner sluser. Motorpsycho har en base i punkrock, men vi går stadig nye veier, og det er godt for oss at vi kan gjøre det – slett ikke alle ville fått lov av fansen til det.

BLISSARD 1996

– Blissard er veldig harmonisk og arrangert. Vi brukte mye tid på å arrangere den, noe som kanskje gikk på bekostning av intensiteten. Den er nok den mest deppa plata vi har lagd, men hører du på ordene er den ganske forstyrra.

Gebhardt velger å beskrive den som en trangfødt og bisarr prosess.

– Hele stemningen fra den plata er dødsmørk, mener Bent. – Sånn sett er det mer dybde i den enn i «Demon Box». Den er jævlig streng selv om den kanskje virker poppa på overflata. Jeg er glad for at vi har gjort den, men ville aldri gjøre den igjen. Den er veldig annerledes enn noe annet vi har gjort, og den har ingen link til «Timothy’s Monster». På den nye plata kan du uten problemer høre alle de tre forrige utgivelsene våre.

– Hvordan ville du reagert dersom noen sa til deg i 1990 at dere skulle lage noe som «Blissard»?
- Da ville jeg blitt veldig fornøyd, svarer Bent kontant. – Jeg har alltid prøvd å få det skeive pop-soundet á la Dino, Sebadoh og Cure. Poplåtene fra den skiva har 3-4 dimensjoner; det er så mye freak som skjer. Prøv å høre hva gitarene gjør mot hverandre under de skrudde tekstene! Det er rariteter hele veien på «Blissard», og det er helt sykt arrangert. Noe slikt var vi ikke i stand til å gjøre før.

7 uker på gulvet hos folk som skal feste tar på. Du må røyke for å sovne, og drikke for å orke å stå opp…

Aldri mer metall?

– Har dere virkelig bevegd dere helt vekk fra metal-edgen nå?
– Vi vil ikke lage metall, men gjerne noe brutalt. Vi vil ha en fysisk nærhet uten å bli Type O Negative av den grunn. Problemet er selvsagt hvordan man kan brøle inn i mikrofonen uten at det blir assosiert med metall … Jeg vil beskrive den nye plata som brutalt forstyrra, sier Bent og føyer til at «Angels And Deamons At Play» (fra Sony) er antitesen av «Blissard».

– Hvor stor betydning har Blitz hatt for Motorpsycho? De bante jo mer eller mindre veien for UFFA-huset … ?

– Da vi starta var det Blitz og UFFA vi kunne spille på. Vi opptrer fremdeles en del på slike steder, og det er klart at et undergrunnsmiljø med band som Life … But How To Live It og So Much Hate har hatt stor betydning for oss. Særlig i begynnelsen var det veldig viktig for oss. Ettersom vi drar mer folk, blir det til at vi spiller på større steder. Vi ha møtt utrolig mange bra mennesker i undergrunnsmiljøene som ofte følger konsertene våre, og slik får du et utrolig viktig nettverk, fastholder Bent.
– Det er nå deilig å kunne sove på hotell også, sier ærlige Gebhardt.
– Du blir sliten av å sove på gulvet hos pønkere i månedsvis. 7 uker på gulvet hos folk som skal feste tar på. Du må røyke for å sovne, og drikke for å orke å stå opp … det kan bli litt for mye fest og moro.

Bent smiler: – Før var vi yngre og mer idealistiske. Nå blir vi gamle og feite og lager kjedelig voksen-pop.

Snah nikker: – Triste låter for studiner på internat.

Gebhardt: – Den dagen … fysj! Da legger vi opp!
Bent: – Eller blir rike!

Jeg pleide å leke Kiss på låven. Drassa med meg oldemor og lekte Kiss og spytta ketchup. Stakkars oldemor satt der i campingstolen sin …

Puddelhår og suging

– Er det lett for Trondheimsband å henge seg på Motorpsycho-navnet?
– Det er i hvert fall en enkel merkelapp for pressen å ta i bruk. Stakkars Hedgehog har virkelig fått gjennomgå selv om musikken deres ikke likner vår. Jeg tror ikke det er så mange som henger seg på, men kanskje de blir inspirert av oss, funderer Bent.

– Vi har jo bevist at du ikke trenger å reise til Oslo og suge kukk for å komme noen vei, mener Gebhardt.

Snah synes rett skal være rett, og mener Trondheim hadde sin kvote av puddelhår og suging på 80-tallet.

– Vi var et av de første banda som spytta ut og sa «Nei, faen!» smiler han.

– Fikk de svorne Kiss-fansene med seg Kiss-konserten?

– Åh! Det var så bra! stønner Bent med store øyne. – Jeg har gått med forventninger i 20 år! Jeg var 7 år da jeg kjøpte «Alive 2», hadde jeg sett dem da, så hadde jeg tissa i buksa. Jeg pleide å leke Kiss på låven. Drassa med med oldemor og lekte Kiss og spytta ketchup. Stakkars oldemor satt der i campingstolen sin …

Gebhardt er tydelig ikke imponert, og forteller at han en gang klippet over strengen under tunga for å få lengre tunge.

– Glem piercing! Sier han overlegent. De finner ut at både Kiss og Cheap Trick må ha satt sitt preg på Motorpsycho.

Sun Ra?

En annen helt er Sun Ra. Jeg sjokkerer med min uvitenhet om denne personen, og Bent forklarer:
– Sun Ra er vår veileder på jorda. Han var en amerikansk frijazz-pianist, som påsto å være fra Saturn, og slik høres musikken hans ut også. Han ble uglesett på sin tid, ikke minst pga. sceneshowene. Først på 70-tallet ble han tatt seriøst. Vi har en ydmyk hyllest til ham på den nye plata. Jeg kunne snakke om ham i evigheter, men musikken hans må egentlig oppleves – du må gå ut og kjøpe, rett og slett! Helt helt, avslutter han.

Denne ringe journalist vurderer et øyeblikk validiteten i denne historien – Motorpsycho har tross alt klart å opparbeide seg et ganske sterkt ry som lystløgnere …

De tre ler fornøyd.
– Man må jo manipulere litt! Sier Bent, og filosoferer videre på ekte sofistvis: – Alt det vi sier kunne ha skjedd, så det er egentlig sant akkurat i det vi sier det.

– Mange intervjuer blir for høytidelige, mener Gebhardt. – Det blir liksom oss mot resten av verden. Vi utfyller hverandre og blander inn litt morsomme histoier. Når det kommer en journalist og spør oss når vi begynte å spille blir vi litt tverre. Ærlig talt; det handler om respekt. Rockeband handler dessuten mye om selvmytologisering.

– Egentlig er vi bare tre fjomser, så noe må vi gjøre for å blir «larger than life», smiler Bent, og forteller at de en gang fikk en del sure Trondheimsjournalister på nakken etter en liten røverhistorie.

– Da sa vi at ja, vi løy og unnskyld, MEN har der hørt om Tussler-filmen, også var vi i gang igjen …

– Når vi er inne på film … dere har selv beskrevet Motorpsycho-filmen som en Spinal Tap lignende affære. Den første trommisen deres, Killer-Kjell, hvor er han?

– Det er det faktisk ingen som vet, sier Gebhardt alvorlig.

– Joda han er i Finnmark, beroliger Bent. – Han har ikke eksplodert.

– Blir dere årets band i 1997 også?

– Ja, faen! Kommer det fra Snah. – Det blir oss eller TNT!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky