Motorpsycho sprenger alle grenser - også sine egne
Jeg er ekstremt motstander av mesterskap i musikkens verden. Men dette må være toppen i norsk rock, så langt – etter 60 år. Men vi har heldigvis mange år foran oss.
Motorpsycho lever i sin egen verden, og takk for det. De gir jamt faen i hva musikken kalles. Mer og mer i sin lange karriere spiller de bare sin egen musikk. Uten å skjele til verken den ene eller andre sjanger.
For å sette det på spissen: I «Night of Pan» har de stjålet hele riffet fra Paul Simons «Late in the Evening» - og lenger unna Simon & Garfunkel i det musikalske uttrykket er det vel vanskelig å komme? Det er virkelig et stykke vei å gå mellom Paul Simon og Motorpsycho.
«Night of Pan» ligger midt inne i en over 40 minutter lang suite kalt «N.O.X.», fordelt på hver sin side av den doble CD-utgaven. Foruten trioen som utgjør det faste bandet, er både Ola Kvernberg (fiolin) og Lars Horntvedt (keys) kreditert som låtskrivere. Jeg har trøbbel med å beskrive det musikalske innholdet – annet enn at dette bokstavelig talt er elektrisk bra!
De kaller en av låtene «The Same Old Rock». Men dette er faktisk ikke mer av det samme. Alt låter flunka nytt. Selv om de står på skuldrene av sine forfedre. Er det progrock? Ja, det er det vel. Kunne Motorpsycho lagd dette albumet, om ikke Genesis kom opp med «The Lamb Lies Down on Broadway» for 45 år siden? Neppe.
Likevel er dette noe helt annet. Motorpsycho er eksperimentelle, på samme måte som Genesis var den gang da. Men Motorpsycho er mye mer eksperimentelle enn Peter Gabriel var anno the mid-seventies. Genesis fungerte i et musikalsk landskap der dette var legalt, vågalt - likevel langt inn i det streite pop-publikumets innerste kjerne. De som likte Supertramp og 10CC, likte vanligvis også Genesis, Yes og King Crimson.
Sånn er det ikke i dag. Det er langt mellom ungdom som liker Beyoncé, og samtidig er fan av Motorpsycho. Men kanskje er det mange som liker den avanserte pop-komponisten Sondre Lerche som også digger Motorpsycho? Jeg tror det. Jeg håper i hvert fall det.
Motorpsycho utfordrer deg som lytter. Konsekvent. Hele tida. Spør du meg, burde bandet inviteres til å spille under den offisielle åpninga når det restaurerte orgelet i Notre Dame skal innvies.
Den som går uberørt fra møtet med «The All Is One» bør ta seg en pust i bakken, og tenke – hvor står jeg egentlig hen, her i livet?
Så bra er Motorpsycho.
Del på Facebook | Del på Bluesky