Motorpsycho: It's A Love Cult
Its A Love Cult er tittelen på den nye skiva til Norges mest produktive band, men hvis innholdet på plata gjenspeiler filosofien til Motorpsychos kjærlighetskult, så hold meg utenfor - for akk og ve så intetsigende det hele er!
De skal riktignok få et pluss i boka for et mer levende sound enn på deres forrige fullengder, og helheten virker mer improvisert enn den gjennomproduserte Phanerothyme, men hvor har det blitt av de riktig gode låtene?
Det begynner riktignok bra med den bortimot seks minutter lange Überwagner Or A Billion Bubbles In My Mind, som er en av de mer up-tempo-låtene som er å finne på utgivelsen, og med en monotoni som for en gangs skyld ikke gjør det kjedelig, bare vakkert.
Den nedtonede The Mirror And The Lie er også et eksempel på de riktig gode sidene ved Its A Love Cult.
Til tross for at Motorpsycho nekter å gi ut samme plate to ganger, befinner Its a Love Cult seg stilmessig et sted mellom Let Them Eat Cake og Phanerothyme, med innslag som gir vante Beatles-, Doors- og Zeppelin-vibber, i tillegg til den obligatoriske dosen progrock. Intet nytt under solen der i gården, altså.
Det er nesten så jeg føler meg litt lurt; singellåta Serpentine er jo så inn i helsikes bra, og lovte særdeles godt for det nye materialet. Men den gang ei.
Helheten mangler substans og blir langdryg - rett og slett litt kjedelig. Det er ikke fordi Motorpsycho har laget en roligere plate enn før; de har produsert mang en tilbakelent perle opp gjennom årene, men det hele virker som en innspilling som ikke vil noe.
Bandet sier selv at de ikke lager plater for anmelderne - greit nok, men nå snakker jeg som Motorpsycho-fan, ikke musikkritiker. Det må da være verdt noe?
Del på Facebook | Del på Bluesky