The Waterboys: Universal Hall
Det "nye" Waterboys er Mike Scott og Steve Wickham + diverse gjester. Dermed er alt nesten som før. Scott har skrevet sitt fineste knippe låter på mange, mange år, og holder det meste ganske så nede. Nesten alt kunne vært presentert som Waterboys' egen variant av Big Music. Men Mike Scott er altså ikke der i livet.
99% av dette albumet er unplugged. Men det låter ikke sånn; til det er lydbildet gjennomgående for stort. Men faktum er at dette er spilt inn av folk som steller med akustiske gitarer, akustiske pianoer, akustiske fløyter og akustiske fioliner + noe perkusjon av ymse slag.
Melodiene er svært så ukompliserte, men har denne nerven bare Mike Scott er i stand til å tilføre denne typen sanger. Den som skjønner tegna hans, er hekta. Andre kan komme til å stille seg likegyldig. Jeg tilhører førstnevnte kategori.
Det låter veldig irsk, først og fremst på grunn av instrumenteringa - men vi er ikke i nærheten av irsk folkemusikkfest a la "Fisherman's Blues". Waterboys anno 2003 er et adskillig mer neddempa orkester.
Tekstmessig er Mike Scott der han har vært siden han fant fred og ro i det religiøst prega livet på Findhorn. Jeg er ikke på den bag'en, men det gjør meg heller ikke noe at han forsøker å få meg til å tro på reinkarnasjon. Han blir aldri påtrengende, og svært sjelden platt.
Så er det vel flere enn undertegnede som går og drømmer om at han en dag skal ønske å vende tilbake til formelen rundt "This Is The Sea" eller "Fisherman's Blues"?
Vi får smøre oss med tålmodighet, og trøste oss med at Mike Scott fortsatt evner å skrive noen av de vakreste popsangene som komponeres her på vår klode.
Han sender nemlig fortsatt nøyaktig de samme signalene. Du må bare leite litt for å finstille frekvensen.
Del på Facebook | Del på Bluesky