Corell / Nilsen / Svendsen / Klevstrand: På Stengrunn
Den som ikke absolutt må, skal selvfølgelig gjøre alt annet enn å jobbe 1. mai! Jeg gjør ett unntak for "På Stengrunn"-gjengen og han som hadde ansvar for det hele, Rudolf Nilsen. Gratulerer med dagen!
Denne plata kom første gang ut i 1973, og ble i offentligheten signert Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Kari Svendsen og Jon Arne Corell. Utover vokalistene & låtskriverne var imidlertid to personer helt essensielt tilstede for å trygge det ytterste vellykka resultatet: Steinar Ofsdal spiller fløyter og cello, Carl Morten Iversen trakterer ståbass.
Vi snakker med andre ord om ei viseplate. Et illustrerende eksempel, og muligens platas mest kjente kutt, er Lillebjørn Nilsens "Gategutt". Kontrabass, cello, akustisk gitar - og Lillebjørns helt usannsynlig behagelige røst.
Gategutter? De er stolte, de er ikke født i går, de elsker, og de er i stand til å hate - men de står aldri med lua i hånda.
Hakk i hæl ligger Jon Arne Corells "Jeg Hadde Tenkt..." - og her låner jeg med glede noen ord fra den amerikanske låtskriveren Mark Eitzel, som jeg så seint som i går hadde glede av å snakke med. - Hva ser og hører du etter i andres sanger, for å avgjøre om du liker dem eller ikke?, spurte jeg - og Eitzel svarte knapt: - Jeg hører om sangen handler om meg. Gjør den det, så liker jeg den - ellers ikke.
I den forstand, er dette min sang; kanskje den aller fineste kjærlighetssangen jeg veit om - trass i altså, at lyrikken er notert ned et sted i Europa minst en generasjon før undertegnede ble påtenkt. Hver gang jeg hører denne sangen, tenker jeg på min første ordendtlige kjæreste. Og sånn er jeg sikker på at veldig, veldig mange andre har det.
Alle som elsker byen som sådan - uten å være "urbanister", spar meg! - vil ha lignende følelser i møte med "Storbynatt".
I sitt sørgelig korte liv, rakk Rudolf Nilsen å tilegne seg erfaringer som må ha gjort ham til et usedvanlig helt menneske. Kjærligheten til sitt nærmeste, kvinnen og byen, er nevnt. I tillegg var han en stor satiriker; gjennom "En Sørgelig Vise" fikk i sannhet pampeveldet i fagbevegelsen sitt - gjennom Rudolf Nilsen - både på 20-tallet og midt på 70-tallet!
Og Rudolf Nilsen var i høyeste grad mannen som evna å se lenger enn til nr. 13; "En Vise Om Kinabarna", her tonsatt av Fin Ludt og sunget av Lillebjørn & Lars Klevstrand, er et skolestykke i faget solidaritet. Herlighet, som vi kunne trenge en slik poet i dag! Hvor er dagens Rulle, den som kan nagle Carl Ivar og hans kjas om bensinpriser og billig øl og meg og meg og meg og atter meg, akkurat der han og alt hans vesen hører hjemme - høyt oppe i lyktestolpen?!?
Legg til "Mesteren"- dette bitende oppgjøret med Kirke & Prest som Maktinstitusjon; den dypt, nesten-religiøse lojaliteten til arbeiderklassen som er å finne i "Bekjennelse"; evnen til å beskrive bunnløs kjærlighet i en tilstand av like bunnløs forvilelse ("Kjærlighet"); "Ættens Sang" og dens trossige tro på framtida... Det kan nok lyde pompøst, i hvert fall 50 år seinere, men "Revolusjonens Røst" føles faktisk som et helt naturlig klimaks i denne sammenhengen.
Vi fikk aldri noe Hoola Bandoola Band i Norge. Men vi fikk "På Stengrunn". Denne plata har alt det er mulig å kreve av ei plate som "tar standpunkt".
Med "Tilbake Til Livet" tar vi farvel med Rudolf Nilsen og hans trubadurer i denne omgang - og ønsker Kongerikets narkomane & fylliker & horer en alldeles strålende 1. mai-dag!
Ombord i en husbåt i ælva
kan livet bli tåli bra,
når'n bare har dråpan på flaska
å smøre med nå og da.
Vi satt der e kvelsstønn og nippa
te livets det søte vann,
og ælva hu hvilte i stivna fred -
og ikke en purk i land!
Vi var vel en sju åtte flasker,
og jeg og 'n Willem Tell
og Keiseren og Dokka med snabern
og visst etpar kvinnfolk tel!
Og festen var stilig og verdig, -
te Keisern blei søkka full
og reiste sig opp for å tale
og prata en skuledonk tull.
Han sto der med flaska for kjeften
og skålte - men plusseli lå 'n
i ælva med full spid for jupet -
vi så bare hæla på'n!
Og kvinnfolka bar sig og bælja
om hjlælp som en frelsesarmé,
og Dokka sang sjælveste Gloria,
men ikke en purk å se.
For når du kan trenge te polti
er terrenget støtt blåst reint,
men ellers så lyser det messing
i gatene tilig og seint!
Og uti lå Keisern og gulpa
av dødens den bitre dram,
som langtifra dobbeltrensa
var temmelig sur og stram.
Men nok a det. Keisern blei bærja
a noen som kom forbi.
Døm halte 'n iland med ei hake
og sleit, så du slette ti!
Døm rista 'n og gnei 'n og donka 'n
på brøste og magan, gett,
så andre som sto der og så på
blei aldeles utkjørt og svett!
Og endelig fikk døm da liv i 'n.
Han vågna og kikka omkring
så rart og så dumt, at jeg tenkte:
Nå huser 'n vel ingenting.
Men så fikk vi se 'n inn i synet -
du snakker om "navnløs kval",
da 'n stønna me aua på stælker:
- Du redda vel flaska, Kal?
Del på Facebook | Del på Bluesky