Lars Klevstrand: Vinternatt
Det er noe opphøyetI over Lars Klevstrand. Slik jeg oppfatter d´herrer radikale kunstnere er de ikke nødvendigvis like som personer - likevel: Hver gang jeg hører Lars Klevstrand, kommer jeg tilå tenke på forfatteren Edvard Hoem. Og jeg er helt sikker på at dette ikke har å gjøre med deres fortidige felles politiske plattform. Det har noe med kunstnerisk opphøyethet å gjøre. Jeg finner ingen bedre karakteristikk. Kan du huske sist gang Lars Klevstrand begikk noe du har tenkt på som likegyldig?
Han er mannen bak melodien til en av de aller fineste sangene jeg kan huske å ha hørt. Tidlig på 70-tallet leverte han "Storbynatt" til tekst av Rudolf Nilsen. Jeg velger bevisst å formulere det slik, til tross for at salige Nilsen la inn årene sånn rundtomkring tjue år før Klevstrand fant sitt eget liv uavhengig av sin mors navlestreng.
Størsteparten av disse bortimot 30 åra har han valgt å leve et kunstnerliv i relativ stillhet. Jeg har vondt for å tro at han lenge av gangen har hatt vanskeligheter med å få det til å gå rundt; likevel er det slik at han veldig bevisst har valgt et scenisk liv langt, langt utafor rampelyset:
Til de grader: Sammenlikna med sin nære kollega og samarbeidspartner gjennom mange år - den ytterst tilbakeholdne og beskjedne Lillebjørn Nilsen - er Lars Klevstrand for den reneste offentlige stumhet å regne. For alt jeg veit, kan de ha ganske så sammenfallende motiver for å skjerme seg mot den stadig mer fordummende talboide virkelighet.
Lars Klevstrand er en fremragende gitarist. Men ved siden av å tolke ligger hans fremste talent i å synge, og å komponere. Når han har skrevet alle melodiene til dette albumet, er han med andre ord av dem som med rette stoler på egne krefter.
Det tekstlige er likeledes valgt med utsøkt smak: Erik Bye, Rudolf Nilsen, Bodil Dyb, Pär Lagerqvist, Harald Sverdrup, Inger Hagerup, Hans Børli.
Klevstrand velger å gi disse lyrikerne utprega moderne melodiføring. Coolt!
Dette innebærer ikke rock eller house eller techno eller dub eller noe i den retning. Vi snakker heller samtidsmusikk og jazz. Ikke det beste utgangspunktet for å bli rik på P4 men dét skal da heller ikke brukes mot ham. I hvert fall ikke i PULS!
Likevel kan jeg ikke noe for og dette er selvfølgelig et meget subjektivt syn at jeg tidvis får nok. Og litt mer enn det. Det er helt greit å gjøre det vanskelig; publikum har ganske sikkert bare godt av å bli utfordra. Men hva er hensikten med å gjøre det utilgjengelig?
Med "Sne" som eksempel, mener jeg å eksemplifisere at Klevstrand tidvis kommer i skade for å begå utilnærmelig feinschmeckeri. Dette er materiale som i mine ører mest av alt minner om hva oppvoksende instrumentalister blir presentert for som etyder; verk man skal framføre som for sin lærer for å vise at man er i stand til å beherske sitt instrument reint teknisk. Men for publikum ?
For all del; alle må ikke på død og liv skrive like enkle melodier som Ulf Lundell gjør. På den andre side; må man på død og liv gi seg ut på ei reise over de sju maj7/dim/sus4-hav? Den ferden som finner sted på andre sida av Steely Dan?
Jeg har lært meg til virkelig å like denne plata. Men du skal vite at kjærligheten ikke har kommet rekandes på ei fjøl.
Del på Facebook | Del på Bluesky