En indianer ved navn Lille Bjørn
Klokka var litt over ti på torsdag kveld, og jeg og min "fotograf" var på vei til Smuget på Rådhusplassen for å være vitne til Lillebjørn Nilsens "Akustisk torsdag". Ved den første døra ble jeg møtt av en svær fyr som stirra meg langt ned i støvla og spurte morskt, "Har'ru leg, eller?" Jeg tok frem bankkortet mitt og han så enda mer morsk ut etter å ha sett på det i nøyaktig to sekunder. "Du får diskutere det med han der borte," sa han og pekte mot inngangspartiet. Vi traska videre og annonserte at jeg kom fra PULS og skulle anmelde denne konserten. Idet vi skulle til å gå inn, fikk han en melding på walkie talkien fra ham som sto 10 meter nedi veien om at "Hu ene er bare 19 " På nytt fikk jeg "Har'ru leg, eller?" Joda, på nytt dro jeg frem kortet mitt og han sa, "Her er're 20 års grense. Kom tilbake når du er gammal nok".
Ja, ja, så var det ikke mye jeg fikk gjort med det, så vi måtte pent snu i døra og tusle hjemover. Da jeg kom hjem skreiv jeg en e-post til Lillebjørn (for andre gang på to dager) og håpa at konserten var bra, for jeg kom liksom ikke inn, jeg, da. Han svarte med at det var synd, og ga meg en liten, kortfattet idé om hvordan det hadde vært. Med hjertet i halsen spurte jeg om jeg kunne sitere ham for å ha noe å vise til "the boss" i PULS (Der Führer, takk, red.), men da mente han at et intervju var en bedre idé. Noe jeg ikke sa nei til. Så her er vi da.
Jeg ankom det avtalte stedet, en jazzklubb i Oslo, presis kl. 20.00 og bestilte isvann med sitron. Vel to minutter etter kom Lillebjørn traskende inn og vi satte oss. Etter kort tid fant vi ut at det var bedre å sette oss i et hjørne, borte fra høyttalere og skravlete mennesker. Stillheten varte ikke lenge, etter en liten stund fikk vi to lattermilde damer ved siden av oss, noe diktafonen min syntes var mer interessant enn å høre etter hva Lillebjørn sa. Uansett, han tente seg en røyk, jeg tok frem de nødvendige tingene mine og vi satte i gang.
- Jeg skulle jo ha vært på konserten din forrige torsdag, men kom ikke inn. Hvordan synes du det var å spille der?
- Smuget er et sted jeg har spilt en gang før, men da var jeg litt i tvil om det var et sted for meg å spille, men det gikk veldig fint. Smuget satte i gang et prosjekt som heter Akustisk Vinter - et prosjekt som i utgangspunktet begynte på Soria Moria på Torshov. De fikk mange kjente artister til å spille opp, for eksempel Erik Bye, Åge Aleksandersen og Unni Wilhelmsen.
- Så da jeg fikk muligheten, spilte jeg der. Dette (Akustisk Vinter) er en form som er viktig for meg, det å kunne gjøre ting på scenen i et nært og litt nakent format. Da dette ble flyttet til Smuget og de lurte på om jeg ville stille opp på en konsert til, sa jeg ja til det.
- Akkurat denne kvelden på Smuget tror jeg var veldig spesiell. De sa at det knapt hadde vært flere mennesker. Det var kjempetrøkk på døra og de hadde satt opp TV-monitorer på rommet ved siden av så alle kunne se hva som foregikk på scenen. Jeg synes det er utrolig at det går an å stå og spille akustisk i to timer. Det er kny stille i salen og alle har kommet for å høre på. For meg var det en veldig stor opplevelse.
- Jeg spiller en del sammen med et band, men jeg liker å vise at jeg kan fremføre sanger helt uavhengig av noe annet. Det er ikke noen enkel form, det er alltid enklere å ha et band å lene seg til og få litt fri innimellom. Det er tøft å stå i en spotlight og ikke ha annet å støtte seg til enn det du selv gjør. For meg er denne formen mulig, fordi det etter hvert blir et slags samspill med publikum. Jeg kan få dem til å synge med.
- Det er også morsomt å se hvem som har kommet for å høre meg spille gitar, og det er morsomt, spesielt med unge mennesker. Så jeg har det morsomt, jeg får formidlet noe og kanskje også sådd noen frø hos en del folk som kanskje ikke
har hørt denne formen før. Jeg har hørt noen omtale en musikkvideo og de sier, "Har du sett den låta?" For meg hører man musikk, man ser ikke musikk. Når du står helt aleine på scenen har du ingenting å skjule deg bak, ingen effekter. Da er man helt aleine, det er en eksamen og den må du greie der og da.
- Du har drevet på i, hva, 30 år nå? Husker du fremdeles de gamle sangene fra, si, 30 år tilbake, eller må du øve mye før en konsert for å huske tekstene?
- Jeg begynte da jeg var yngre enn deg, så det har blitt litt over 30 år. Jeg hører veldig lite på mine egne plater, men jeg ser egentlig ikke på sanger som gamle og nye. Hvis jeg bruker sanger på scenen så er de nye der og da, fordi
opplevelsen for meg å spille dem og publikum å høre dem er der og da. Det er ubetydelig om det er en sang jeg skreiv for flere tiår siden eller om jeg skreiv den i går, fordi jeg ser at historien funker der og da.
- Hvilke forbilder har du innen musikk? Du har sikkert skifta forbilder etter hvert, og har evt. forandring av forbilder forandra musikkstilen din deretter?
- Det er ett forbilde jeg har hatt siden jeg begynte å spille, og som fremdeles er noe av det viktigste for meg, og det er folkemusikken. Jeg har brukt folkemusikk både bra Norge og andre land. Folkemusikken som historie betyr mye for meg.
Da jeg begynte å spille oppsto det en folkemusikkbølge i USA (folkwave) med bl.a. en legendarisk sanger og historieforteller som heter Woody Guthrie. Vi har også Pete Seeger, Bob Dylan og Peter, Paul & Mary. Disse hørte jeg på da jeg begynte å spille, og ble fascinert av dette ærlige, engasjerte og nakne uttrykket.
- Pete Seeger hørte jeg første gang da jeg var barn og ærligheten og oppriktigheten slo meg helt ut. Det ga meg en idé om en vei å følge. For noen år siden fikk jeg anledning til å opptre med min store helt, Pete Seeger, på en festival i Danmark - da var denne mannen 78 år gammel. Jeg fikk helt hakeslepp da han uttrykte den samme respekten for meg og det jeg drev med. Han ba meg om å korrekturlese en stor bok som han skulle gi ut med alle sangene sine, noe jeg selvsagt gjorde.
Det er vanskelig å bruke ordet folkemusikk på norsk, for vi bruker det bare om norsk tradisjonsmusikk, men i andre land som for eksempel USA, inkluderer det faktisk Bob Dylan - og de andre som følger tradisjonene etter Woddy Guthrie. Jeg føler at jeg er en del av en musikalsk familie som har gitt meg en slags ledetråd og en trygghet i det jeg driver med. Jeg kan godt spille med et band med elektriske instrumenter og trommer, men jeg vet hvor jeg hører hjemme; de historiene jeg skal fortelle og den musikken jeg skal spille.
- Hva hadde du vært hvis du ikke var musiker?
- Da hadde jeg bildekunstner. Når jeg var helt ung var jeg interessert i det som kalles teknisk tegning. Jeg hadde nok havnet der hvis jeg ikke hadde begynt med musikken.
- Hva driver du med når du ikke lager musikk, skriver og har konserter?
- Da sover jeg lenge om morgenen. (ler) Jeg liker å reise og oppleve andre kulturer i andre deler av verden. Bildekunst, god mat, min familie og mine venner betyr veldig mye for meg.
- Hva skal til for å bli en god musiker?
- Jeg tror man må føle en tiltrekning mot noe i musikken. Det tror jeg kan være mye forskjellig hos forskjellige musikere. Noen kan fascineres bare av det instrumentet de har valgt, noen kan bli fascinert av en musikkform fordi det betyr noe for deres identitet. Man må trekkes mot det, man kan liksom ikke bare si at dette vil jeg. Man må føle en dragning, og så tror jeg man må vite at det instrumentet man har valgt - enten det er sang eller et musikkinstrument - så er det ikke det instrumentet som spiller, det er det du har inni hodet som gjør.
- Hvis du ser på andre norske artister disse "nye" som er nå, for eksempel Lene Marlin, Aqua og nå a-ha, som er ute med nytt album Har Norge egentlig noe å stille opp med i forhold til, si, England og USA?
- Med de navnene du nevner så har vi åpenbart det. Jeg har reist veldig mye rundt, i USA og hele Europa. Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha en egen stemme i koret. Jeg er ikke så veldig fascinert av at vi skal likne på det som de har i Amerika eller England.
- Hva synes du sånn generelt om det "de unge" hører på for tida? Boybands, Spice Girls, dance, techno
- Egentlig så kan jeg ikke si så mye om det, tror jeg. Det er ikke noe sånt som jeg hører så mye på, men jeg kan jo ikke unngå å høre på det når jeg skrur på radioen. Av og til hører jeg ting som fascinerer meg, som er originalt. Det kan være innenfor hva som helst, men hvis vi ser på spesielt musikk-videoene så synes jeg det er en slags kjølig kynisme, spill på sex - og til og med uhygge eller vold, som jeg ikke liker.
- Hvordan er den typiske Lillebjørn Nilsen fan?
- Den tror jeg ikke du finner. Det har jeg lurt på også faktisk. På konsertene mine kommer det alle slags mennesker. Unge, gamle, norske, utenlandske Jeg kan ikke se at det er en sånn nisje gruppe for å si det sånn. Jeg har spilt for kinesere i Beijing, studenter på Blindern og dansker i Danmark. Alt.
- Hvis du skulle velge en av sangene dine til en "Best Of Norway", som skulle representere Norge, hvilken ville du valgt da?
- Nå tar jeg det bare helt på sparket. Den helt første sangen jeg skrev i mitt liv, som jeg da skrev da jeg var yngre enn deg, heter "Danse, Ikke Gråte Nå". Den har fått et merkelig liv utenfor Norges grenser. Den synges av masse kor i Sverige, og nylig ble den brukt av BBC Chamber Choir i en kor konkurranse, og den har en rot i folkemusikken som gjør den litt tidløs. Så jeg hadde nok foreslått den.
- Gitarkameratene. Hva var vanskeligst i samarbeidet med de tre andre? Var det vanskelig å få dem til å spille dine sanger slik du ville?
- Nei, det var det ikke. Det begynte nesten som et eksperiment. Jeg har i alle år pendlet mellom det å spille alene og det å lage slike konsepter med andre. Jeg begynte å spille i en gruppe som het The Young Norwegians, og jeg har spilt i en kvartett med Åse Kleveland, Birgitte Grimstad og Lars Klevstrand som het Ballade hvor poenget var å leke med kjent musikk. Idéen med Gitarkameratene var å sette sammen fire habile gitarister og sangskrivere og se hva som skjedde.
- I begynnelsen trodde vi egentlig ikke at det var mulig å spille fire gitarer samtidig. Men da vi prøvde så fant vi hver vår rolle, hver vår del av det. Det ble en morsom, egen sound og opplevelse i at vi alle respekterte hverandre som sangskrivere.
- Hvordan vil du at andre skal oppfatte deg?, evt. hvordan ser du på deg selv?
- Tja, jeg føler meg stort sett positivt oppfattet, og det skal jeg jo være glad for. Som kunstner hender jeg at jeg savner det at folk flest overser det musikalske. Folk flest tar jo tak i de tekstene jeg skriver og de historiene
jeg forteller. Jeg har faktisk en formell musikkutdannelse og arbeidet veldig mye med å sette meg inn i forskjellige typer musikk og lære meg det. På konsertanmeldelser ser jeg aldri noe om musikken. Alt handler om tekster og hva
slags klær jeg har på meg på scenen, så det savner jeg nok litt.
- Hvis du skulle gitt 10.000,- til et veldedig formål, hva skulle det vært da?
- Antirasistisk arbeid.
- Hvor tror du at du er om 10 år?
- Mest sannsynlig kommer jeg til å gjøre akkurat det samme som jeg gjør nå. Synger og spiller ett eller annet sted i verden.
Jeg begynte nå å svette litt. Jeg var usikker på hvordan han ville reagere på det neste spørsmålet, men bestemte meg for å ta sjansen likevel. Jeg så mot inngangsdøra og gjorde meg klar til å løpe - bare sånn i tilfelle.
- Du virker jo som en avslappa fyr. For en stund siden var det jo en greie med en FrP-politiker. Hva var foranledningen der?
- Foranledningen var at denne FrP-politikeren og hans nærmeste makker i løpet av valgkampen hadde kommet med en del groteske rasistiske uttalelser. For meg så synes jeg det var smertefullt, dette var stortingsrepresentanter, og av media ble dette gjort til politikk. For meg er det ikke politikk, det er mobbing. Det gjorde barn redde, det vet jeg helt konkrete tilfeller av.
- Jeg har prøvd å kjempe mot rasisme på forskjellige måter helt siden jeg hadde muligheten til å stå på en scene. Denne Fremskrittspartipolitikeren fikk jeg anledning til å sitte ved siden av, han satte seg ved siden av meg ved mitt bord med mine venner. Vi hadde en lang samtale, og han gjentok disse rasistiske uttalelsene, i tillegg hadde de trakassert en palestinsk venninne av meg som også var til stede.
- Etter en time hadde jeg ca. tre cm igjen i glasset mitt, så da helte jeg det over hodet på ham. Og det er jeg stolt over. Jeg kommer nok ikke til å gjøre det igjen - en gang var nok.
Jeg hadde ikke noe å uroe meg for. Han tok bare et drag av
røyken og var like rolig som under resten av intervjuet. Og
bra var det. :-)
Han lover også et nytt album om ikke så altfor lenge.
Del på Facebook | Del på Bluesky