Lars Klevstrand om livet mellom viser og jazz

Er visesangen “ute”? Uhøytidelig, men kanskje også selvhøytidelig? Vi er på talefot med Lars Klevstrand.

Lars Klevstrand

Av Arild Rønsen // 23.05.22

---

Han er aktuell med nytt album – “Fralandsvind”. Klevstrand tilhører en generasjon som jo er kjent for å mene veldig mye om alt mulig. Her får du innblikk i noen av meningene hans, våren 2022.

- Kan du si litt om din musikalske utvikling gjennom alle disse åra. Har du kanskje drevet med noe av det samme hele tida? Bevegd deg i grenselandet viser/jazz?

- Tja, mine første musikalske impulser var jo jazz, som vi digga sammen, salige Knut Borge og jeg. Det gikk så langt som til at vi sykla (ikke Knut …) til Moldefestivalen i 1966 og -67! Og valget på medspillere var ikke vanskelig da jeg la ut på viseveien. Bassist Carl Morten Iversen var en venn, og i mitt ungdoms overmot ringte jeg Jon Christensen til den første plata mi i 1968. Siden ble mange sentrale norske jazzmusikere med på de ulike produksjonene. Jeg har alltid hatt sansen for jazzmusikernes lekenhet og fleksibilitet (for ikke å si evnene til å improvisere, hehe). Så ja, det falt helt naturlig for meg å invitere Helge Lien, Mats Eilertsen, Hermund Nygård og Trygve Seim med inn i det aktuelle prosjektet. Men framfor alt gitaristen og låtskriveren Georg «Jojje» Wadenius, som har vært tett på både i forarbeidet og i studio. Men når det er sagt, har jeg jobbet med folk fra forskjellige leire hele tida, ikke minst fra det klassiske feltet. Det høres på «Fralandsvind» også, i egne arr. for strykekvartett.

BOKMÅL OG NYNORSK

- Du er temmelig aleine i dette landskapet her i landet. Eller tar jeg feil? Har du hørt samarbeidet mellom Lucinda Williams og Charles Lloyd?
- Jeg er vel den som har gjort mest i grenselandet jazz og viser, og ikke bare i egne prosjekt. Espen Rud har trukket meg med i noen av sine jazzige opplegg, der jeg synger norske tekster. Men jazzmusikere har jo gått ut og inn av norske viseproduksjoner; det er nok flere kolleger som ser hva dette folkeferdet har å by på. Lucinda Williams og Charles Lloyd har jeg ikke hørt på før du satte meg på sporet nå. De gjør jo betimelig nok Dylans «Masters of War». Williams kjente jeg ikke, Lloyd, derimot…
- Du har et talemål som er bokmålsnært. Hvorfor sverger du til nynorsk, eller ofte bygdemål, som vokalist?

- Den fascinasjonen fikk jeg tidlig, særlig i møtet med de tekstene komponisten Geirr Tveitt tok i bruk. Der var det mye vestnorsk og telemarksk: Sande, Lygre, Skrede, Vaa, Vesaas. Jeg fant dette språket veldig sangbart og klangfullt. Jeg telte opp mine nynorskforfattarar til en konsert på Ivar Aaseentunet på Hovden for noen år sida, og kom til 22. Da var ikke engang Aasen og Vinje med, men til gjengjeld omsetjingar av Brel og Theodorakis frå Det Norske Teatret, og Lillebjørns nynorske sprell. Jeg skulle jo ønske at bærumsjenter og -gutter, som jeg, fikk tilgang til det samme, det er en stor rikdom i det språket! Jeg er redd for det hatet som piskes opp mot sidemålet! Jeg kjenner meg igjen: Fatter’n sang yndlingsvisa si, «Ungkarssalme» av Alf Prøysen, og jeg fnøys av det i min arroganse. Noe så Johan! Men det gikk ikke så lang tid før jeg sjæl spelte inn «Fløttardag», «Griskokktrøsta» og «Kjærringkjeft». Og i samvær med Alf Cranner vokste jo Prøysen for hver time på da’n.

VISESANG vs. HIPHOP

- Er det kanskje sånn at nynorskforfattere er flinkere til å skrive sangtekster/dikt som egner seg å sette melodi til?
- Som sagt, det er mye av den nynorske poesien som synger godt. Av mine samtidige kan jeg nevne Edvard Hoem, Kjartan Fløgstad og Arnljot Eggen. Felles for dem og meg er jo også «hjartet på rette staden»: til venstre! Men de er jo eldre karer, og sistnevnte forlot oss for mange år sida. Men hvem skriver så godt av yngre folk? Jeg tar meg i det: Et par blad Hovland, Tønes, Bjella …
- Ofte virker det som om rap/hiphop’erne er de eneste som bedriver politisk kunst innen musikken for tida. Enig? I så fall – hvorfor er det sånn?
- Den som hadde svaret på det! Jeg er enig i premisset: Det er disse folka som nærmer seg hverdag og politikk på den mest effektive måten, og når ut til mange. Og der er vi ved kjernen: Yngre folk uttrykker seg gjerne mer slik enn i den trøtte visesangen. Den er tidvis «ute». Den er uhøytidelig, men kanskje også selvhøytidelig.
- Jeg er sikkert fordomsfull, men jeg synes noe av budskapet blir borte i konvensjoner om hvordan ting skal låte; «sang»-stilen er ikke alltid så tekstvennlig. Det skal rappes med mik’en stående rett ut og capsen bak fram og låte som rappere flest. Visa byr på en mer tilforlatelig, rett fram stil.

IKKJE EG, MEN VI

- Hvor står den politiske visa i dag?
- Oi oi, vi har vel allerede sagt noe om det: Den står ikke så sterkt på viserepertoaret. Det kommer mer gjennom andre musikkformer. En utfordring! For min del har jeg mye å ta av fra mitt repertoar gjennom mange år. Det er utrolig hvor slitesterke de er, mange av dem! Jeg gjenoppdaga ei Arnljot Eggen/Finn Ludt-vise her om dagen: «Mellom kameratar», skrevet etter invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Med små endringer gjelder den for Ukraina så det ljomer!
- Hvordan forvalter du denne arven på årets album?
- Der kan du se - ikke engang jeg hadde dette spesielt i fokus på «Fralandsvind». Bare unntaksvis hos før nevnte Eggen. I teksten «Symposion» (ja, det staves slik i en gresk kontekst) kødder han med oss sjølgode kara, og «Tung tids tale», skrevet rett etter Andre verdenskrig av Halldis Moren Vesaas, går jo rett inn i vår tid: «Det heiter ikke EG no lenger. Heretter heiter det ‘vi’»! Synes vel det er betimelig å minne om viktigheten av dette i vår ødeleggende selvsentrerte tid! Men noen politisk agitasjon er det jo ikke …

FLINKIS?

- Du framstår som en utprega «flinkis», både som gitarist, komponist og vokalist. Øver du mye på å oppnå perfeksjon?
- Uttrykket «flinkis» er ikke mitt valg. Det antyder at det er litt feil å være god, i forlengelsen av punkens budskap: Det er feigt å øve? Nei, vet du, jeg har aldri øvd mye, men skryter ikke av det. Jeg øver riktig nok mer nå, det må til, skal en på min alder holde seg oppreist i dette yrket. Viljen til perfeksjon er der, men jeg når ikke dit, hvem gjør vel det? Men jeg har det jo mye bedre når jeg er trygg på det jeg gjør, du har vel også det sånn?
- Jeg har stor glede av mine gitarstudier, harmonilære og kontrapunkt. Vokalen har fått utvikle seg gjennom de oppgavene jeg har blitt satt til å løse innafor musikkteater og nyere musikkverk. Jeg har ikke så stor glede av å høre på gamle innspillinger; der kan jeg nok høre noe av den flinkisen du viser til. Nå er det forhåpentlig mer levd liv og uttrykk å høre i røsten.

LILLEBJØRNS FRANSKE VALS

- Hva slags kontakt har du med dine venner fra Ballade!!?!
- Jeg har mest kontakt med Birgitte Grimstad (86), en sanger og et tvers igjennom engasjert menneske! Rett som det er komper jeg henne i «Til ungdommen» eller «Herr President». Hun holder koken! Åse Kleveland pleier jeg mindre omgang med, men det skjer da. Det var i møtet med henne, på toget til Protestfestivalen i Kristiansand høsten 2020 at ideen om en hyllest til Lillebjørn, som fylte 70 oppunder jul det året, ble til. Den kan høres på låta «Lillebjørns franske vals» - i en slags «We are the World»-inspirert setting med gamle venner og kolleger. Jeg hadde skrevet teksten, en røverhistorie om et påstått møte i Paris mellom tanta til Beate, Robert Normann og Django Reinhardt. Låta var Bjørns. Under innspillingen i Rainbow studio dukket han opp i svart hatt og ditto munnbind. Det er siste gang jeg har sett ham. Egentlig er det en skam, for vi får’n fort på hæl’n når vi snakkes/mailes/møtes. Vi har mye å minnes …

THE BEATLES?

- Hvor gode var Lennon/McCartney som komponister?
-
Å, Herregud. De var til dels utrolig gode. Hvor kom det fra? Som jazzfrelst i tenåra måtte vi innrømme deres smått geniale låter, og de klinger fantastisk den dag i dag. Ferdig snakka. Jeg har tulla litt med å oversette dem, «Fool on the Hill» ble til «Mannen i fuglefjellet». Nilsen kødda med Maccas «Heart of the Country», som jo er en hyllest til livet på landet. Det ble til smått ironiske «Katt og kaniner». For ikke å snakke om «Got to Get you into My Life», som vi hørte Bodega Band øve på etter en konsert Ballade!! hadde i Samfundet i Trondheim. Da datt det ut av Bjørn: «Du kan godt få sitte innte’ mæ, Leif» …

LIVET PÅ VEIEN?

- Har du flust av oppdrag live? Altså - lever du greit av musikken i dag?
- Jeg, som alle andre, har merka stenginga av landet. Ikke minst to somre uten Evert Taube-forestillinger i Engelsviken v/Fredrikstad har svidd surt. Men det har tikka og gått, og vi skal være glad for at vi lever i et land med gode ordninger, tross mangler og kritikk!
- Med alderen endrer arbeidsmarkedet seg; jeg møter et publikum som kjenner meg, og vi har samme referanser som jeg kan spille på, verbalt og musikalsk. Det er en stor glede. De skjønner hva jeg holder på med. Et lite hjertesukk likevel. Det finnes to typer arrangementer som trekker «godt voksne»; de vanlige kveldskonsertene og «eldretreff» midt på dagen. Kveldskonsertene honoreres ok, men når det kommer til eldretreffene, som trekker det samme publikummet med de samme lommebøkene, skal det spares inn på hyra. Forstå det, den som kan!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky