Div. Artister: A Tribute To Ramones
Det er muligens noe tidlig å meddele offentligheten at Årets Definitive Rockeskive allerede er utgitt. Men vi lar det stå til. Den som liker rock, og som ikke finner glede i disse 15 sangene, må ha en høyst besynderlig oppfatning av rock.
The Ramones kom litt etter New York Dolls og The Stooges, og ga etter den selvtitulerte debuten i 1976 ut plater over en tjueårs-periode. Mens Sex Pistols tok makta i England, styrte The Ramones New York, med base i den legendariske klubben CBGB's.
Joey Ramone, Dee Dee Ramone, Johnny Ramone, Marky Ramone og Tommy Ramone - de gjorde alt det gærne rockemusikere liksom skulle gjøre. Det fins vel ikke den klinikk i edruskapssektoren som ikke har hatt minst ett besøk av minst én Ramone.
Musikalsk tok de tak i pop-musikken slik den ble spilt før The Beatles begynte å gjøre pop til kunst. Tre eller i høyden fire akkorder, spenstige refreng - og fort, fortere, fortest!
De ble etter hvert kjent for å gjøre unna live-settene sine på noe i overkant av 20 minutter, og utgjorde utvilsomt en link mellom 70-talls punken og skate-punkere av typen Green Day og Offspring. The Ramones deltok på Lollapalooza-turen i 1976, og er nå defintivt historie: Joey og Dee Dee Ramone døde i henholdsvis 2001 og 2002. Ingen av dem rakk å bli 50.
The Ramones var aldri del av det intellektuelle kunstrock-miljøet rundt artister som Patti Smith, Lou Reed og Talking Heads - men alle disse var die hard fans av Ramones.
Slik sett er det bare rett og riktig at opptil flere av Ramones-sangene på denne tribute-samlinga er innspilt av den mer eksplisitt tenkende delen av dagens scene. The Ramones var på mystisk vis liksom både Kiss og U2 - og begge banda har da også takka ja.
Det bidraget som kommer nærmest The Ramones slik de lød live i for eksempel 1977 er ganske utvilsomt Green Day, som gjør en utsøkt versjon av "Outsider".
U2 gjør "Beat On The Brat" - og siden både The Edge og Bono har fortalt at det neste U2-albumet blir "back to basic guitar rock'n'roll" er dette kanskje en liten pekepinn? Dette er Raga-versjonen av U2!
Albumet åpner stille og rolig - vel, alt er relativt - med "Havana Affair", signert Red Hot Chili Peppers, før det braker løs med Rob Zombies utgave av "Blitzkrieg Bop".
Pearl Jams Eddie Vedder har slått seg sammen med Zeke på to låter, og både "I Believe In Miracles" og "Daytime Dilemma (Dangers Of Love)" er blitt sanne killere.
Metallica serverer en skikkelig rølpete utgave av "53rd & 3rd", mens Marilyn Manson faktisk roer det hele en smule ned i en glitrende utgave av "The KKK Took My Baby Away".
Vi får besøk av to kvinnelige vokalister. Først Shirley Manson, som med sitt Garabage gjør "I Just Wanna Have Something To Do" nøyaktig slik Debbie Harry & Blondie ville gjort det. Og selvfølgelig måtte hun være med, Chrissie Hynde - som gjør "Something To Believe In" til albumets mest stillfarne øyeblikk.
Høydepunktet? Er - uten sammenlikning! - Tom Waits! Han har for en gangs skyld satt igjen pumpeorgelet i heimen, men bringer med seg et gitar/bass/trommer-komp som spenner bein på det aller meste.
Og da er vel det meste også sagt?
Del på Facebook | Del på Bluesky