Den kristne rebellen Erik Hillestad
Den er en anstrengelse å lese, og den må ha vært en anstrengelse å skrive. Men det er mödan värd, som svenskene sier. 500 sider mat for tanken.
Nå og da snakker forfatteren med seg sjøl.
«Var det verdt det?»
«Det ble mye bra musikk av det. Viktige kunstprosjekter.»
Sånn holder vi på, skriver Hillestad, i en dialog med seg sjøl som kommer til å vare livet ut.
Han kan ta dette med knusende ro. Hans innsats for det norske kulturlivet generelt og musikklivet spesielt må betraktes som bortimot uvurderlig.
Erik Hillestad er en skikkelig opprører. En kristen rebell. Det glasstaket han ikke har knust i sin streben etter å åpne kirka fins ikke. For dette har han høsta mye skryt, men den har gjerne kommet fra oss som står utafor og kikker inn. På den konservative innsida av Den norske kirke vil jeg anta hans navn betraktes som det nærmeste man i de kretser kommer banning.
Det hele starta i Tensing, men Erik Hillestads navn vil for alltid være forbundet med Kirkelig Kulturverksted. KKV har hatt mange flinke medarbeidere siden den spede starten i 1974, men her snakker vi ingen over og ingen ved siden. Erik Hillestad er Kirkelig Kulturverksted, og livsverket hans ruver. Godt og vel 500 utgivelser fins i KKVs CD-katalog.
Tidlig kom mye til å handle om Bjørn Eidsvåg, etter hvert ble Sigvart Dagsland sentral – for ikke å snakke om dette fenomenale koret som går under navnet SKRUK. Her er navnene på bare noen av kulturpersonlighetene som har nytt godt av samarbeidet med KKV og Erik Hillestad – Kari Bremnes, Ketil Bjørnstad, Mari Boine, Ole Paus, Jan Eggum, Iver Kleive & Knut Reiersrud (de hadde aldri spilt sammen før Hillestad sveisa dem i anledning «Blå koral»), Carola, Solveig Slettahjell, Erik Bye, Rim Banna.
Om ikke skjebnen hadde grepet inn, kunne han lagt til Sinead O’Connor. Ikke før hadde hun takka ja til å være med på «Voggesanger fra ondskapens akse», før hun rett og slett tok et endelig farvel med alt som heter musikkindustri. Sånn kan det gå. Men plata ble knall – med blant andre Kari Bremnes, Annisette og Eva Dahlgren på laget.
I korte kapitler gir Hillestad uttrykk for at dette tidvis har vært ei usedvanlig anstrengende reise. Disse tekstene ligner ikke reint lite på Mao Zedongs historie om den dumme oldingen og det tilsynelatende uoverstigelige berget. Ideen om Kirkelig Kulturverksted henta da også mye inspirasjon fra ml-bevegelsens plateselskap MAI.
Erik Hillestad er en utmerka tekstforfatter, men først og fremst har hans virke bestått i å være tilrettelegger. En hardt arbeidende daglig leder – produsenten Erik Hillestad. Arbeidet har bragt ham jorda rundt, mange ganger. Alle disse stedene, og mange flere, kan knyttes til hans innspillinger – New York, Odense, Soweto, Dharamsala, Baku, Equador, Teheran, Betlehem … Ja da, miljøforkjemperen har tidvis hatt kvaler med sitt vanvittige CO2-fotavtrykk.
Lyden på KKV-utgivelsene har en tendens til å være eksepsjonelt god. Personlig har jeg først og fremst festa meg ved det i møte med en av mine absolutte favoritter, Ketil Bjørnstad og Kari Bremnes’ «Løsrivelse» fra 1993. Hillestad er en ekte lydfreak som mener den beste lyden fins på CD, ikke vinyl.
I likhet med så godt som alle av hans kristne venner, var det barnelærdom for Hillestad å støtte Israel. I historien om David og Goliat heia han selvfølgelig på David – som i hans øyne var Israel. Helt til han sjøl fant veien ned til dette knøttlille landområdet som må sies å være alle konflikters mor. Hillestad:
«Steinen i Davids slynge ble en klasebombe, og Goliat klatret hjelpeløs med kone og barn over en sønderskutt mur og ble borte i en flyktningleir i Gaza.»
KKV har vært gjennom mange økonomiske kriser, og ble i en periode redda av Aschehoug forlag. Det er ikke enkelt for en CD-elsker å faite mot strømmetjenestene! For Hillestad ble dette en kamp på minst to fronter. Økonomien var en del av det, like forsmedelig var det å se at hele ideen bak et konsept gikk til spille. For Erik Hillestad skal et album henge sammen, ikke bestå av løsrevne singler.
Erik Hillestad har hatt mer enn ei høne å plukke med NRK. Dels på grunn av den håpløse formateringspolitikken, like mye fordi NRK har blitt så gniene på å betale musikerne – «dette er jo god promotering».
Han vil nok ha seg frabedt å bli betegna som kirkebygger, men Kulturkirken Jakob er nå en gang hans byggverk.
Du leser ikke ut «Suget etter en dose evighet» på en dag eller to. Men du vil hygge deg med mye alvor og skjemt underveis, som for eksempel da Sigvart Dagsland ble fly forbanna for å bli plassert i omgivelser uten tilgang til en bar. Og da du klapper sammen boka vil du tenke at ja så visst, dette var mödan värd.
Del på Facebook | Del på Bluesky