Brukspoeten Stalsberg
Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.
Poesi kan brukes til så mangt. Som oftest kanskje, i alvorsstunder. Gjerne bearbeida gjennom musikalsk tilfang. Nordahl Griegs «Til ungdommen», Lars Saabye Christensens «Farmors hår», Kolbein Falkeids «Jeg finner nok fram», Erik Byes «Vårherres klinkekuler», Anne Grete Preus’ «Ro meg over».
Du kan godt si denne tradisjonen oppsummeres i Åge Aleksandersens «Lys og varme». Tekstlinjene er ikke så gode, og komposisjonen er ikke akkurat grensprengende. Men helheten er – lysende. Åge kan gjerne si at han hele tida er på jakt etter den perfekte sangen han aldri kommer til å skrive, men nærmere blinkskuddet enn «Lys og varme» er det vanskelig å komme.
Tom Stalsberg opererer i en ganske annen kategori. Ikke det at poesien hans ikke er egna for høytlesing der godtfolk er samla. Jeg vil heller si tvert imot. Hvis du forventes å holde et lite verbalt innslag i festlig lag, og møtelyden har noen år på baken – da er det ikke måte på hvor mange gullkorn du finner i denne lille diktsamlinga.
I forordet skriver forfatteren at «ingen under 58 år vil få noe særlig utbytte a å lese disse tekstene». I så måte har han rett. Deler av et Stalsberg-dikt kan være oppramsing av navn, og da forsvinner poenget i opplesinga om tilhørerne ikke veit hvem Fred Anton Maier er, Kevin Keegan, Leppa fra Grorud, Geronimo, Muddy Waters, Shell & Gulf, Rosa Parks, Helmaks-Egon, Brandy Special.
Eller ta «Biff a la Lindstrøm og Lillelien serverte nasjonen saken er Biff, saken er karbonade med ertestuing.» Da må du liksom ha en viss anelse om hvem Ivar Formoe var og hva fem mil på langrennsski er.
Nedslagsfeltet for Tom Stalsbergs lyrikk er i prinsippet alle (over 58 år). Det er mye musikk her, mye litteratur, mye politikk – ikke minst mye idrett. Hvis du ikke har forhold til noen av disse sjangrene (?!), blir du sittende i limbo. Sånn som jeg gjør i møte med «Bultaco – 250 kubikk» – fordi jeg aldri har hørt om verken skinnhansker fra Hellerstad, Norsk Motocross Museum, Frank Putte Martinsen eller Gærne-Willy Gundersen. Jeg har heller ikke i mine villeste fantasier hatt «drømmer der jeg kjører Sørbygdas aller siste eksosrype hjem på en nyoverhalt Husqvarna forbi Kondiken».
Men til og med den slags oddinger får fylt tanken hos Stalsberg! Da er jeg mer på hjemmebane i dikt som «Vinyljunkie – langspillhaiku fra Platespillerens riller».
Om jeg skal plukke ut en kjerne i kjernepublikumet? Du får en god start, om du har et forhold til Bob Dylan, langpils, prøvebildet på tv, Zorro, kaste på stikka, drømmekvinnen 10 Bo Derek, fri abort, fortenna til Nobby Styles og lengdeløp på skøyter – husker du hva «stålis» er?!
Altså: Allværs brukspoesi.
Del på Facebook | Del på Bluesky