Mens vi venter på Dylan...

Bob Dylan er over oss. I går spilte han i Trondheim, og snart står både Langesund og Bergen for tur. Vår mann tar seg til Nygårdsparken, og kommer selvfølgelig tilbake med fyldig rapport. I mellomtida kan du kose deg over hans opplevelser omkring feiringa av 60-årsdagen til Dylan, slik den fortonte seg Rockefeller i slutten av mai.

---

Div. artister / /

Av Anonym // 25.06.01

---

Norsk Dylanologisk forening arrangerte feiring av mannens 60–årsdag, dagen før på Rockefeller i Oslo.

Det begynte bra. Johnny Borgans smakfulle og intelligente lysbilder/ tekstsitater, jeg hadde mest sans for ”you know it’s not even safe no more in the palace of the pope”- ("Don’t Fall Apart On Me Tonight") – ved siden av Dylan som spiller for paven, pluss et bra utvalg Dylan-låter, noen sjeldne, noen uutgitte, hvorav enkelte jeg aldri har hørt. Jeg må særlig nevne ”I’m Not There" (1956) og ”Ring Of Fire”.

Så fulgte en times videobolk. Der ble av og til lyden for dårlig, særlig når han snakket; så å si umulig å få med seg hva mannen sa. Fint at de tok med ”Shelter From The Storm” fra ”Hard Rain”, og ikke minst at de hadde såpass lite fordommer mot ”kristenperioden” at de valgte en sang fra ”Saved” fra Slow Train Coming–turneen; ”What Can I Do For You” - som viste at Dylan var på sitt mest inspirerte noensinne på den tid. Noe munnspillsoloen som avslutter låta dokumenterer bra. Så fikk vi også ”Restless Farewell” fra Sinatra–bursdagen, en mye bedre versjon enn originalen.

Før jeg forlater videobolk 1, må jeg nevne ett intermezzo: Jeg havnet ved siden av et par, der kvinnen hadde fått i oppgave av NRK å ikke slippe noen forbi NRKs avgrensede område. Det varte og rakk før noen fra NRK viste seg, og enkelte ønsket naturlig nok å sitte litt på benkene NRK hadde fått plassert der. Jeg satt nærmest ”adgangen”, så folk spurte meg om å få slippe forbi. Jeg pekte på reserveringsplakatene og påpekte at dette var reserverte plasser. Hvis folk da sa at de ville gå når NRK–folka kom, og spurte om å få sette seg ned så lenge, sa jeg OK.

Dette skjedde først med ett par, og så med ett til, der kvinnen forklarte oss at hun hadde vondt i ryggen og derfor trengte å sitte. Men da gikk NRK-utsendingen berserkergang både mot meg og mot de stakkars fire sitterne. Hun oppførte seg som en nazist på et nazimøte, og dessverre lot de fire arme seg skremme vekk fra sitteplassene av dama, selv om jeg ba dem ignorere henne. Jeg ”ba” henne om å pinadø roe seg ned og påpekte at adferden hennes neppe var i Dylans ånd...

Det var klart for Boblebadet, tre som preiker om Bob. Vel og bra, men feil plassert. Dette innslaget skulle kommet før videoene, det blir antiklimaks etter så god kunst, så høyt, at tre stykker snakker om kunstneren etterpå. Myhr hadde mest peiling av de tre, selv om jeg ikke kan se at han har belegg for å karakterisere Bob Dylan som en lystløgner i den første fasen av karrieren.

Løgnen han skal ha kommet med skal visstnok være det han har fortalt om at han jobbet på omreisende karneval. Jeg kan ikke se at det noen gang har kommet noe som helst slags dokumentasjon på at Bob aldri rømte hjemmefra og tok sånne jobber, eller andre jobber rundt omkring i USA. Slik han har snakket om dette i intervjuer og skildret det i sanger, virker slik ryktespredning nærmest absurd. Så kutt ut pisspreiket, folkens! Det sier vel sitt at hovedkilden til beskyldningene om løgn, i samme åndedrag, var like sikker på at det ikke er Bob Dylan som har skrevet "Blowin’ In The Wind"!

Og du verden så patetisk det blir når Håvard Rem sier:

- Den perioden Dylan var litt kristen!

Synes Rem det er pinlig at Bob tror på Jesus? Eller hva?

Panelet påsto også at Bob Dylan aldri ber om unnskyldning for noe i sangene sine. Sjekk ”Shooting Star”, ”Saving Grace” etc. M.a.o.: Bullshit!

Rem hadde for øvrig et godt poeng i at Dylan unikt nok forener Rimbaud og Elvis. Og de ga mannen fortjent ros for måten han tok seg inn igjen på etter den fatale motorsykkelulykken i ’66.

Men så - kveldens mest pinlige opptrinn. Med brask og bram er det annonsert at selveste Eric Anderson, Jonas Fjeld og Garth Hudson skal opptre. Arrangørene visste vel på forhånd at Hudson (The Band) hater Dylans musikk? Bare det å invitere ham er jo helt på kanten.

Og attpå til skryte av det!

Så sitter de altså der og spiller (ukjente) sanger som Dylan ikke har skrevet! Dårlige låter også! (Bortsett fra den siste som kanskje heter ”Don’t Leave Me In The Twilight”, en åpenbart fin sang). Hvor mye publikumsforakt og uærbødighet for jubilanten er det mulig å fremvise?

Snart skulle faktisk noen også spille Dylan-låter!

Men først kom en viss Håvard og dro en riktig smakfull oversettelse av Dylans fantastiske dikt – tale til Woody Guthrie. Et høydepunkt!

Sangere på scenen:

Først to utskremte medarbeidere fra Jokermen, der sangeren åpenbart var vettskremt. Han sang bl. a. fullstendig feil under avslutningen av den nydelige ”Abandoned Love”, og var tydeligvis så glad over endelig å være ferdig. Liksom vi i salen var det.

The Respatexans + Reidar Larsen, aftenens husband, planket The Bands versjon av ”Blind Willie McTell”. Det eneste som gjør at de kommer unna med det, er vel at Dylan selv spiller denne versjonen live.

Kveldens høydepunkt: Ei sveisen blondine, som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på, fremførte en enormt vakker ”Boots Of Spanish Leather”, klart bedre enn Nanci Griffith, og for en utstråling! Jeg kan bare si som Ym-stammen; ”Navnet! Si meg navnet!”

Et annet problem: Hvorfor sang artistene bare en sang hver? Det grenser til snyteri å annonsere med diverse kjente og gode artister, og så får vi ikke mer enn en sang fra hver av dem.

"Like A Rolling Stone" ble nydelig fremført av Kalle Storm Andersen, mens Kåre Virud dro den fagre ”Flaks For Å Flire”. Innimellom fikk vi et pinlig innslag der Lisa Bonnar fremførte en lesbisk versjon av ”Sara”, utkledd og sminket som Bob Dylan.

Videre fremførte Lars Lillo-Stenberg en flott ”If Not For You”, mens Prepple sto for kvelden pinligste uttalelse da han innledet med å si:

- Jeg synes ikke Bob Dylan er så god, jeg.

Men han gjorde det (nesten) godt igjen med en herlig versjon av ”Asolutely Sweet Mary”, dog ren planking av Jason And The Storchers sin versjon.

Lynni Treekrem må nevnes for stilig ”One More Cup Of Coffee”, samt Madrugada-vokalist Sivert Høyems fantastiske ”Not Dark Yet”. Vidunderlig, selv om teksten ikke ble helt som den skulle.

Høyems hilsen til Akersgata før ”Positively 4th Street” var direkte pinlig; han kunne like godt dessuten sunget Bjørn Afzelius’ versjon. På det jevne.

Men kvelden skulle avsluttes med en sang fra hvert tiår på video. En gedigen bløff. De tre sangene fra 60, 70 og 80 –tallet var verdige nok, særlig Saturday Night Live-versjonen av ”Jokerman” er utrolig bra, men hvorfor i all verden viste de ikke høydepunktet over alle høydepunkt, Dylans fremføring av ”Gotta Serve Somebody”, som han der og da vant en Grammy for i 1980? Jeg vet at de har den på video...

Men så presterte de å la en 60-tallssang, fremført på 90–tallet - representere 90–tallet! Og så fikk vi ingenting fra 00–tallet! Noe som vel klart fikk frem at dette var en både og-kveld, som kunne vært en god del bedre.

Helt til slutt: Det kom en professor fra USA og la i vei om hvorfor Dylan bør få Nobelprisen i litteratur. Jeg har aldri hørt makan til overintellektuelt visvas. Tydeligvis en som bare har fått med seg Bobs intellektuelle side, og ikke hans folkelige. Spar oss for slikt!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky